Terence Davies: «Man kan ikke forklare magi, kan man vel?»

Den britiske filmregissøren Terence Davies har vunnet et utall priser verden rundt for sin film Distant Voices – Still Lives. En av de siste var «Amanda» for beste utenlandske kinofilm i Norge i året som gikk. Terence Davies kom til Haugesund for å motta prisen og Z snakket med den beskjedne britiske billedpoeten om hans egne og andres filmer, filmstil, filmskole, filmens magi, fotball, cricket og mye mer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1990 Bestill nummeret



Relatert

Distant Voices, Still Lives: Et levende familiealbum

Z #1 1990: Distant Voices, Still Lives er egentlig to filmer sydd sammen til en. Terence Davies har med denne [...] | kun utdrag

Lindsay Andersons dokumentarfilmer

Z #3 1995: Blant visningene av utenlandsk film i år hadde kortfilmfestivalen i Grimstad også en serie med et [...] | kun utdrag

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Stumfilmens krasj og bang og Connie fra Hønefoss

Om Connie fra Hønefoss som jobbet som ambulerende kinomusiker i Buskerud og omegn under stumfilmperioden. | kun utdrag

Sangen forblir ikke den samme

Boom-ba-boom-pah! Bom-ba-boom-pah! Filmprismet Dirty Dancing (1987) spaltet The Ronettes-perlen «Be my baby» (1963) til et fargerikt spekter i berøringene film, rille og stift. Jeg ble aldri den samme. | kun utdrag

Norsk populærmusikk på film

Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmklubbene og sensuren

Z #1 1997: Driften av filmklubber har i storparten av den norske filmhistorien skjedd på tross av loven. Jon [...] | kun utdrag

Film og kino i det digitale samfunnet

Z #2 1996: Den tekniske utviklingen vil revolusjonere både produksjon og distribusjon film. Nicholas Negroponte filosoferer omkring den digitale revolusjonen i sin bok "Leve digitalt". Kinofilmen nevner han ikke med et ord. Gjermund Skogrand tar utgangspunkt i Negroponte, men diskuterer spesielt eventuelle konsekvenser for kinofilmen. Kanskje blir kinovisning film likevel en fremtidens presentasjonsformer. Når valgfriheten blir totalt kan det sosiale apsekt få større betydning.

Den tragikomiske modernisme – om Hodiak og norsk lavbudsjettfilm

Z #4 1994: Den viktigste norske begivenhet i filmåret 1994 er ikke storproduksjonen Kristin Lavransdatter. [...] | kun utdrag