Frankrike 1945 – 1960: Auteurer mot manusforfattere

På grunn av visse kunstneriske og markedsmessige konjunkturer i fransk filmproduksjon etter krigen, kan denne perioden gi oss innsikt i den evige (?) konflikten mellom to markerte profesjonsgrupper i filmens historie: de sterke manusforfattere som gjør regissøren til én blant de mange deltagere i filmteamet, og den selvstendige regissøren av auteur-typen som vil ha et klart kunstnerisk hovedansvar for filmen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1995 Bestill nummeret

Relatert

Det fortellende mennesket

Av Ingrid Wiese

Z #1 1995: Ropet om den gode historien hjemsøker det norske filmmiljøet som synes å leve i en kontinuerlig [...] | kun utdrag

Privat: Skriveguru

Av Ingrid Wiese

Z #3 1996: Jean-Claude Carrière intervjues av Ingrid Wiese | kun utdrag

Norske manus – fra danskebåten til fag

Av Anne Gjelsvik

Z #1 1995: Alle norske filmfolk drømmer om å bli regissører! Manusarbeid er lavstatus og en bijobb for [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag