Frankrike 1945 – 1960: Auteurer mot manusforfattere

På grunn av visse kunstneriske og markedsmessige konjunkturer i fransk filmproduksjon etter krigen, kan denne perioden gi oss innsikt i den evige (?) konflikten mellom to markerte profesjonsgrupper i filmens historie: de sterke manusforfattere som gjør regissøren til én blant de mange deltagere i filmteamet, og den selvstendige regissøren av auteur-typen som vil ha et klart kunstnerisk hovedansvar for filmen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1995 Bestill nummeret

Relatert

Det fortellende mennesket

Av Ingrid Wiese

Z #1 1995: Ropet om den gode historien hjemsøker det norske filmmiljøet som synes å leve i en kontinuerlig [...] | kun utdrag

Privat: Skriveguru

Av Ingrid Wiese

Z #3 1996: Jean-Claude Carrière intervjues av Ingrid Wiese | kun utdrag

Norske manus – fra danskebåten til fag

Av Anne Gjelsvik

Z #1 1995: Alle norske filmfolk drømmer om å bli regissører! Manusarbeid er lavstatus og en bijobb for [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.