Spillets virkelige regler – relativisme og innlevelse i dataspill
Denne artikkelen vil gi noen teoretiske betraktninger over dataspillets egenart som medium. Mitt utgangspunkt og møte med disse problemstillingene kom gjennom et forskningsprosjekt om voldselementer i dataspill. Sentralt i dette prosjektet sto brukernes fortolkning av sin mediebruk, og hvordan dataspill skiller seg fra andre audiovisuelle medier som film.
Relatert
Dødelig dans
Z #2 2001: Musikk i videospill er et område som i veldig liten grad har blitt behandlet av musikkvitenskapen. [...] | kun utdrag
Bare moro – spektakulært spetakkel
Z #2 2001: På ett punkt er Lara Croft og jeg ganske like: Vi kan alltids ta oss tid til litt reinspikka moro. [...] | kun utdrag
Piksellert film
Z #2 2001: Med to av årets filmfortellingsmessige katastrofer, ‘Tomb Raider’ og ‘Final [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag
Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag
Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet
Om kyss og utelatelser – den amerikanske filmens lange ungdomstid
Z #2 2013: Noen av filmhistoriens mest glamorøse, uforglemmelige filmkyss finner vi i Hollywood-filmer laget i perioden mellom 1934 og 1966, en tid da Hollywoods selvsensur gav strikse instrukser om hva man kunne vise - og ikke vise på film. Her er et kyss definitivt ikke bare et kyss. | kun utdrag
Anne Marit Jacobsen – skuespiller
Z #1 2013: På settet til Som du ser meg var det en i staben som syns det var vanskelig å adressere Anne Marit ved fornavn, fordi hun alltid hadde vært «Anne Marit Jacobsen» for ham – en person han hadde vokst opp med via film og tv, og som han derfor ikke klarte å henvende seg til uten å bruke hele navnet. | kun utdrag
