Skjør som glass – en analyse av ‘Buicken – store gutter gråter ikke’

Hans Otto «Nico» Nicolayssens fjerde spillefilm, Buicken – store gutter gråter ikke, har tidligere i høst fått hard medfart av både kritikere og publikum. Per Haddal i Aftenposten går så langt som å hevde at dette er …»en likegyldig norsk film som det gjelder å glemme hurtigst mulig». Med dette som utgangspunkt utstyrte vi vår medarbeider med en videokopi av filmen, utsatte generøst deadline én uke og spurte ham, med termer hentet fra filmen slev: Er dette et platt plankverk eller et kreativt kunstverk? Vi ventet ikke et entydig svar.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1991 Bestill nummeret

Relatert

Erik Borge og filmen – Et portrett av en filmveteran samt en analyse av ‘Trost i taklampa’

Av Gunnar Iversen

Z #4 1988: Erik Borge, filmregissør, filmprodusent og direktør i Norsk Film A/S gjennom 18 år har spilt en [...] | kun utdrag

«Men kanskje litt mer forvirret…» – en analyse av «Ja, vi elsker» på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi

Av Gunnar Iversen

Z #4 1986: Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller [...] | kun utdrag

Bikinisesongen – ikke lett å le

Av Jon Iversen

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.