Søkende film for søkende mennesker – Om Paolo og Vittorio Tavianis filmer

Brødrene Tavianis filmer er i høyeste grad team-work. De både skriver manus og regisserer SAMMEN. De mener at hver scene har sitt eget liv; derfor tillater de ikke at én av de to regisserer en hel scene; de regisserer annenhver billedinnstilling. I Norge er deres filmer lite kjent, eksperimentene er ikke importert, kun mesterverkene. NFK har Padre Padrone i 16mm-distribusjon, deres foreløpig seneste San Lorenzo-natten er nylig importert og finnes på vandring over landets kinoer. Overskriften til dette stykket er brødrene Tavianis EGEN beskrivelse av hva de vil skape. Ser man på deres spillefilmproduksjon er det nettopp den store variasjon som slår en. Tavianis’ filmer preges av en stadig SØKEN etter form såvel som innhold.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1983 Bestill nummeret



Relatert

Det konkrete, det vakre og det ubeskrivelige – notater om brødrene Tavianis «Kaos»

Z #2 1986: Kaos er mer enn bare et essay om den sicilianske landarbeiderklassen før århundreskiftet, mer enn [...] | kun utdrag

Refleksjoner fra Venezia – 3 filmer fra årets program

Z #4 1987: Venezia fortsetter å synke i havet, det myke lyset gir skyggene pastellfarger. For å komme til [...] | kun utdrag

Såpetyvene: En metafilm om film og fjernsyn og alt i hele verden

Z #2 1991: Oppsiktsvekkende mange av de italienske filmene vi har fått se i Norge de siste årene har handlet [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

5 norske dokumentarer anmeldt

Z #3 2003: Julie Ova har sett og anmeldt filmene ‘Noe med film’, ‘Shiny Stars, Rusty [...] | kun utdrag

Brutal enkel. Blood Simple

Z #1 2019: Coen-brødrenes mesterlige debutfilm introduserer mange av elementene de senere skulle bli kjent for, men framstår samtidig som en enslig, mørk svale i deres filmografi. | kun utdrag

Om forbilder og klubben i mitt hjerte

Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»