Querelle de Brest: Fassbinder og pikkens poesi

Den vest-tyske filmregissør Rainer Werner Fassbinder døde som kjent i fjor sommer. Hans siste film ble Querelle, etter Jean Genets roman «Querelle de Brest». Filmens produsent, Dieter Schidor, spilte en stor rolle for denne filmatiseringen, og har etter Fassbinders død, til ergrelse for noen, gått sterkt ut med markedsføringa av Querelle og Fassbinder-myten. Dette bl.a. med filmen Trollmannen fra Babylon som også inneholder et intervju med Fassbinder, tatt opp noen timer før han døde. Tor Fosse har truffet Schidor, men gikk akkurat glipp av den legendariske Jean Genet, under et opphold i Berlin. Han gir her noen inntrykk fra møtet og litt av bakgrunnen for filmen Querelle og mennesket Fassbinder.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1983 Bestill nummeret



Relatert

Fassbinder: Opprør og melodrama

Z #4 2019: Rainer Werner Fassbinders filmer diskuterte og refset sin samtid, men var ikke ment å være sosialrealistiske gjengivelser av virkeligheten. | kun utdrag

Mennesker er slemme, sa Fassbinder

Z #4 2019: I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel. Selv de som for lengst er avgått ved døden møter nå medias domstoler. | kun utdrag

Å temme en homo – om fremstillingen av homofile menn i mainstreamfilm

Z #4 2008: av Dag Johan Haugerud
Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Noen tendenser i norsk film. Tancred Ibsen og Hollywood-paradigmet

Z #4 2008: | kun utdrag

Refleksjoner fra Venezia – 3 filmer fra årets program

Z #4 1987: Venezia fortsetter å synke i havet, det myke lyset gir skyggene pastellfarger. For å komme til [...] | kun utdrag

Hemmelige hager

Siste Z: Det faller en tung skygge over barndommen i Agnieszka Hollands Den hemmelige hagen (1993). Men slik hovedpersonen Mary oppdager at tantens gjengrodde hage fortsatt lever – skjærer man et snitt i en av de brungrå grenene, kommer det grønne til syne – ligger livskraften fremdeles intakt i barna. Det gjelder bare å bli klar over den. | kun utdrag