Pollaks paradoks – En skisse av «spillet i filmen»

Spillet utgjør en viktig del av filmens form og griper oss både som handling, opplevelse og mening. Vi engasjerer oss i konvensjoner med hovedpersonen i en realistisk underholdningsfilm elelr forholder oss kritisk til typene i et abstrakt filmeksperiment. I dette perspektivet blir alle filmskuespillere figurer i et iscenesatt landskap, på linje med rekvisitter og dekor. På den annen side: Det er en visjon av mennesket som gir filmen liv og mening. Skuespilets kjerne er alltid et menneskebilde – bearbeidet livserfaring.
Utgangspunktet for denne skissen over «spillet i filmen» var å se kritisk på Kay Pollaks syn på personinstruksjon, slik det fremsto på Norsk Filmklubbforbund seminar på Røros i fjor høst og i intervjuet i forrige nummer av Z.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1989 Bestill nummeret



Relatert

Det du føler, vet du! – Intervju med Kay Pollak

Z #4 1988: Kay Pollak intervjuet av Sissel Sundby og Helle Bjerkan | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

En levende tradisjon? Kanondebatt ved filmens hundreårsmerke

Z #3 1997: Interessen omkring det kanoniske er blomstret opp i en tid preget av søken etter [...] | kun utdrag

Bill. mrk. «Sinte smådamer søkes»

Z #1 1999: Et sted må de jo komme fra, disse hevngjerrige og kaldblodige nittitallskvinnene i den vestlige [...] | kun utdrag

I dødsfabrikken

Z #2 2016: Er deg mogleg å gjera ei sømeleg handling i ei umenneskelig verd? | kun utdrag