Peder Norlund: Fra animatør til live-action fotograf

Peder Norlund er, sin relativt unge alder til tross, allerede veletablert innenfor den norske kortfilmen. På en av de aller første kortfilmfestivalene kunne vi se hans animerte film Svaret, og siden har han jevnlig vært representert både med tegne- og realfilm. Sist år vakte han berettighet oppsikt med det estetiserende filmfragmentet Consecratio.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1988 Bestill nummeret



Relatert

Jan Svankmajer – surrealist og animatør

Z #3 1992: Under kortfilmfestivalen i år ble det vist en retrospektiv av den tsjekkiske dukkefilmskaperen og [...] | kun utdrag

«Fanden i nøtten» og andre norske animasjonsfilmar frå 1910- og 1920-talet

Z #1 1990: Animasjonsfilmen fekk sitt endelege gjennombrot med Disneyfilmen Steamboat Willie i 1928. Mikke Mus [...] | kun utdrag

Samtalen, når alt faller sammen – intervju med Kajsa Næss

Z #3 2008: I kortfilmen Bygningsarbeidere – årets Gullstol-vinner i Grimstad – faller samfunnet [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Et annet Cannes

Z #3 1989: Cannesfestivalen er forlengst over. Det er blitt skrevet mye om filmene i det offisielle [...] | kun utdrag

En ny verdensomspennende filmindustri fra Kina

Z #1 2020: Kina lager nå like mange filmer årlig som USA. Men hva slags filmer lager de? Og hvilke produksjonsforhold har de i et land preget av både kommunisme, filmsensur og kapitalisme? | kun utdrag

Det kunne ikkje ha skjedd ein annan stad

Z #4 2008: Desse folka byrja med film for moro skuld. Men no har Pål reist. Han har lage spelefilmen Detektor på eit millionbudsjett. Heime i Stavanger slit Arild på med sin fyrste langfilm på eit minimalt budsjett. Dei går tilsynelatande på to ulike vegar. Er det slutt på moroa?