Om å iscenesette sitt liv – Bergmans «Laterna magica»

Ingmar Bergman som neste år fyller 70, har skrevet sin selvbiografi. «Laterna magica» har han kalt boka, etter en gammel oppfinnelse til fremvisning av bilder som han byttet til seg fra sin bror da de var små. Det er da også skildringen av barndommen som utgjør det mest interessante ved boka. Bortsett fra et par forutsigelig beske utfall mot kritikere og skattemyndigheter har Bergman lite temperamentsfullt å si om sin yrkesutøvelse.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1987 Bestill nummeret

Relatert

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Av Øyvind Vågnes

Z #4 2023: Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste

Av Ellen Jacobsen

Z #1 1983: Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. [...] | kun utdrag

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.