Om å iscenesette sitt liv – Bergmans «Laterna magica»
Ingmar Bergman som neste år fyller 70, har skrevet sin selvbiografi. «Laterna magica» har han kalt boka, etter en gammel oppfinnelse til fremvisning av bilder som han byttet til seg fra sin bror da de var små. Det er da også skildringen av barndommen som utgjør det mest interessante ved boka. Bortsett fra et par forutsigelig beske utfall mot kritikere og skattemyndigheter har Bergman lite temperamentsfullt å si om sin yrkesutøvelse.
TweetRelatert
Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste
Z #1 1983: Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. [...] | kun utdrag
Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen
Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag
Bergman: Den autoritære mesterregissøren
Blogg: Dokumentarfilmen Bergman – ett år, ett liv av Jane Magnusson danner et komplekst bilde av kunstneren og mannen Ingmar Bergman, som arbeidsnarkoman - og kvinnebedårer.
Fra siste Z
Filmens porøse skille mellom virkelighet og fantasi
«Realisme» er et såpeglatt begrep, skriver Carl Plantinga. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når vi snakker om det, og å vite akkurat hvilken betydning vi legger i ordet når vi diskuterer. | kun utdrag
Filmen, mitt vindu mot verden
Filmen, mitt vindu mot verden Av Anne Gjelsvik [obs. denne teksten har sluttnoter] Nesten alt det jeg kan og vet om verden, har jeg lært fra film, skriver Anne Gjelsvik. Som forfatter og forsker har hun jobbet med tema som vold, terrorisme, og krig i mediene. Her forteller hun om filmens rolle i å formidle og bearbeide virkelighet. | kun utdrag
Moral, straff og hevn på film
Filmviter Margrethe Bruun Vaage kaster i denne artikkelen lys over en de mørke avkrokene i menneskesinnet som får fritt spillerom når vi ser underholdningsfilm: Tilfredstillelsen i å se noen bli straffet. | kun utdrag
Fra arkivet
Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij
Z #4 2021: Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.
