Og alle var der… Norsk filmklubbforbund runder 25 år

Vi slår til med en smule nostalgi, og har avsatt spalteplass slik at prominente personer som har hatt et forhold til forbundet får komme til orde med sine erindringer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1993 Bestill nummeret



Relatert

Fra St.Hanshaugen til Godard

Z #2 1983: Norsk filmhistorie består ikke bare av regissører og spillefilmer. Miljøet rundt er også viktig [...] | kun utdrag

Filmklubben som forum for kunst og kultur.

Z #4 2010: Filmklubbene er vår tids kulturelle pustehull! | kun utdrag

Filmklubbene og sensuren

Z #1 1997: Driften av filmklubber har i storparten av den norske filmhistorien skjedd på tross av loven. Jon [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

«One Love» – Norsk melodrama fra Jamaica?

Z #4 2003: Filmen ‘One Love’ er en uvanlig begivenhet i filmhistorien: Handlingen utspiller seg i [...] | kun utdrag

«Based on a true story»: Sannhetens tjener eller løgnens dilettant?

Z #2 2010: «Based on a true story» er en filmatisk merkelapp med tvetydig fortegn: Forfalsker filmene virkeligheten, eller maler den bare virkeligheten med et annet, og mer spektakulært, strøk? | kun utdrag

Hvordan temme en homo – om fremstillingen av homofile menn i mainstreamfilm

Z #2 2007: Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?