No exit – a bit of the good old ultraviolence

Filmen er påvirket av virkeligheten – virkeligheten påvirkes av filmen – filmen er en del av virkeligheten. Med utgangspunkt i den kontroversielle filmen (Sökarna) og en historie fra dansk virkelighet, diskuterer artikkelforfatteren hvordan film og virkelighet griper inn i hverandre. Han peker også på hvordan den svenske filmsensuren, ved sin fjerning av eksplisitt vold, kan ha forrykket balansen i filmen og dermed virket stikk mot sin hensikt.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1994 Bestill nummeret



Relatert

Filmen og forbudet atter en gang

Z #3 1997: Med regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene og forslag til ny «filmlov», [...] | kun utdrag

Med tyggegummi og ståltråd mot en ny mediehverdag

Z #1 1997: Formidlingen av levende bilder vil i fremtiden foregå ved hjelp av langt mer avansert teknologi [...] | kun utdrag

«Child’s Play 3» – kan film drepe?

Z #2 1994: Blant de mer hårreisende innslagene i mediedebatten er forsøket på å kople et tragisk drap i [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Menneskedyret

Z #4 2017: I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg. | kun utdrag

Befriende bilder i en blytung tid

Z #5 1986: Margarethe von Trotta har med sin film om Rosa Luxemburg gitt oss et nytt sterkt kvinneportrett. I [...] | kun utdrag

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.