Nærkontakt av femte grad: En ekspedisjon til Soderberghs ‘Solaris’

Min opplevelse av Steven Soderberghs film Solaris strekker seg over fem visninger av filmen tidlig i 2003. Jeg skal bruke disse fem møtene til å reflektere over filmopplevelsen, og film generelt. Ikke minst skal jeg forsøke å gjengi hvordan opplevelsen forandret og utdypet seg i takt med hvert møte. Dette er langt fra noen vitenskapelig undersøkelse, derimot en høyst personlig betraktning. Håpet er likevel at andre skal kjenne seg igjen og bli stimulert til å tenke rundt det å oppleve film.
Solaris er en science fiction-film som foregår i et framtidssamfunn hvor menneskene har oppdaget den merkelige planeten Solaris, som er dekket av et osean som synes å være en form for høyerestående intelligens. Psykologen Chris Kelvin (George Clooney) drar til en romstasjon i bane rundt planeten for å finne ut hvorfor mannskapet lider av sterke mentale problemer. Han oppdager at Solaris ved tankelesning kan skape perfekte kopier av personer fra mannskapets fortid. Chris blir selv kastet ut i krise når han konfronteres med sin høyt elskede kone Rheya (Natasha McElhone) som begikk selvmord for noen år siden.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2005 Bestill nummeret