Nærkontakt av femte grad: En ekspedisjon til Soderberghs ‘Solaris’

Min opplevelse av Steven Soderberghs film Solaris strekker seg over fem visninger av filmen tidlig i 2003. Jeg skal bruke disse fem møtene til å reflektere over filmopplevelsen, og film generelt. Ikke minst skal jeg forsøke å gjengi hvordan opplevelsen forandret og utdypet seg i takt med hvert møte. Dette er langt fra noen vitenskapelig undersøkelse, derimot en høyst personlig betraktning. Håpet er likevel at andre skal kjenne seg igjen og bli stimulert til å tenke rundt det å oppleve film.
Solaris er en science fiction-film som foregår i et framtidssamfunn hvor menneskene har oppdaget den merkelige planeten Solaris, som er dekket av et osean som synes å være en form for høyerestående intelligens. Psykologen Chris Kelvin (George Clooney) drar til en romstasjon i bane rundt planeten for å finne ut hvorfor mannskapet lider av sterke mentale problemer. Han oppdager at Solaris ved tankelesning kan skape perfekte kopier av personer fra mannskapets fortid. Chris blir selv kastet ut i krise når han konfronteres med sin høyt elskede kone Rheya (Natasha McElhone) som begikk selvmord for noen år siden.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2005 Bestill nummeret

Relatert

Musikkvideo og publikumsopplevelse

Av Eval Otterstad

Z #4 1989: Med nærmest eksplosjonsartet kraft slo musikkvideoen tidlig på 80-tallet gjennom som [...] | kun utdrag

Triggerhappy – Evig solskinn i et animert sinn

Av Geir Friestad

Z #1 2005: Alle har en favorittfilm, eller i det minste et sett med filmer man holder av mer enn andre. I alle [...] | kun utdrag

Døråpner til Abendland: Et intervju med Kalle Løchen

Av Dag Sødtholt

Z #1 2005: Kalle Løchen intervjues av Dag Sødtholt | kun utdrag

Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Av Jon Iversen

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Av Gunnar Iversen

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Av Ellen Lande

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag

Fra arkivet

Les alt, se alt, vær subjektiv

Av Kristin Aalen

Z #2 2016: Rett som det er beskyldes filmkritikken i aviser og etermedier for å være «et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer …». Det skjedde senest i forordet til den interessante Montages-boka Analysen – norsk film 2015. Om jeg lykkes i å skrive noe interessant om film i stedet for bare å gi en overflatisk forbrukerveiledning, får mine lesere bedømme. Men ambisjonen min er ukentlig å bidra til å pirre deres nysgjerrighet og utvide deres filmsmak. | kun utdrag