Musikkvideo og publikumsopplevelse

Med nærmest eksplosjonsartet kraft slo musikkvideoen tidlig på 80-tallet gjennom som presentasjonsform for pop- og rockemusikk i TV-kanaler over hele verden. Etterhvert har dens fortellemåte og formspråk fått stor innflytelse på annen TV-formidling og på kinofilmspråket. Musikkvideoen vekker ikke like udelt begeistring ved 10-årets slutt. Likevel vil ettertiden sannsynligvis betrakte den som 80-årenes film- og TV-språk.
Artikkelforfatteren ser nærmere på vesensegenskaper ved dette formspråket og belyser sider i den utvikling som har skjedd i publikums respons på musikkvideoen. Dette knyttes spesielt an til begrepet «negasjon», musikkvideo sett som et «metaspråklig uttrykk»

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1989 Bestill nummeret



Relatert

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

Musikkvideo: Et knippe til glede og forargelse

Z #1 2012: Zs gjesteredaktør presenterer et utvalg av egne favoritter på musikkvideofronten, som en smakebit [...] | kun utdrag

Musikkvideo: Kortfilm, kunst eller reklame?

Z #3 2007: En musikkvideo er et særegent audiovisuelt uttrykk, der bildene utvikles til en allerede ferdig [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Inside Llewyn Davis: Djevelen ligger i detaljene

Z #1 2019: Coen-brødrenes begeistring for diabolsk symbolikk åpner for en seeropplevelse på flere nivåer. Inside Llewyn Davis er dermed en film som kan skille den gudløse fra den gudfryktige, avhengig av hvor følsom man er for denne typen symbolikk. Mindre dramatisk kan man skille mellom seeren som gjenkjenner visse skikkelser fra russisk litteratur, og den som ikke gjør det. | kun utdrag

Michael Manns ‘Heat’: Forsøk på å beskrive en gangsterfilm

Z #1 2005: Noen ganger gjør en film sterkt inntrykk uten at du helt kan forklare hvorfor. Filmens bilder og [...] | kun utdrag

Smertens og gledens ytterligheter – Mai Zetterling og hennes filmer

Z #5 1986: Mai Zetterling debuterte som langfilmregissør i 1964 med Elskende par basert på en roman av den [...] | kun utdrag