Musikkvideo og publikumsopplevelse

Med nærmest eksplosjonsartet kraft slo musikkvideoen tidlig på 80-tallet gjennom som presentasjonsform for pop- og rockemusikk i TV-kanaler over hele verden. Etterhvert har dens fortellemåte og formspråk fått stor innflytelse på annen TV-formidling og på kinofilmspråket. Musikkvideoen vekker ikke like udelt begeistring ved 10-årets slutt. Likevel vil ettertiden sannsynligvis betrakte den som 80-årenes film- og TV-språk.
Artikkelforfatteren ser nærmere på vesensegenskaper ved dette formspråket og belyser sider i den utvikling som har skjedd i publikums respons på musikkvideoen. Dette knyttes spesielt an til begrepet «negasjon», musikkvideo sett som et «metaspråklig uttrykk»

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1989 Bestill nummeret

Relatert

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Av Kristel Jensen

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

Musikkvideo: Et knippe til glede og forargelse

Av Kyrre Tromm Lindvig

Z #1 2012: Zs gjesteredaktør presenterer et utvalg av egne favoritter på musikkvideofronten, som en smakebit [...] | kun utdrag

Musikkvideo: Kortfilm, kunst eller reklame?

Av Preben Fonahn

Z #3 2007: En musikkvideo er et særegent audiovisuelt uttrykk, der bildene utvikles til en allerede ferdig [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Av Lars Ole Kristiansen

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag