Musikkvideo og publikumsopplevelse

Med nærmest eksplosjonsartet kraft slo musikkvideoen tidlig på 80-tallet gjennom som presentasjonsform for pop- og rockemusikk i TV-kanaler over hele verden. Etterhvert har dens fortellemåte og formspråk fått stor innflytelse på annen TV-formidling og på kinofilmspråket. Musikkvideoen vekker ikke like udelt begeistring ved 10-årets slutt. Likevel vil ettertiden sannsynligvis betrakte den som 80-årenes film- og TV-språk.
Artikkelforfatteren ser nærmere på vesensegenskaper ved dette formspråket og belyser sider i den utvikling som har skjedd i publikums respons på musikkvideoen. Dette knyttes spesielt an til begrepet «negasjon», musikkvideo sett som et «metaspråklig uttrykk»

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1989 Bestill nummeret



Relatert

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

Musikkvideo: Et knippe til glede og forargelse

Z #1 2012: Zs gjesteredaktør presenterer et utvalg av egne favoritter på musikkvideofronten, som en smakebit [...] | kun utdrag

Musikkvideo: Kortfilm, kunst eller reklame?

Z #3 2007: En musikkvideo er et særegent audiovisuelt uttrykk, der bildene utvikles til en allerede ferdig [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Å fange virkeligheten: ny bok om dokumentarfilm

Z #3 2001: Det er ikke ofte Z har et nummer der dokumentafilm er et sentralt tema. Men tiden er tydeligvis [...] | kun utdrag

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag