Mens vi nok en gang venter…

Det blåser laber bris innen norsk filmproduksjon for tiden. Ikke så rart, kanskje, krisetider og allmenn depresjon tatt i betraktning. Spørsmålet er bare hvor labert det kan bli før den norske filmen avgår ved døden. Mens optimistiske røster i de optimistiske (?) 70-åra f.eks. sa at 15 langfilmer pr. år ville være passelig for norsk filmproduksjon, later det til at man i dag stille og rolig har begravd denne målsettingen. Nå rister man oppgitt på hodet og aksepterer motstrebende at den ålige produksjonen har falt ned på 5-6 langfilmer. Hvilket vil si at produksjonen er for liten til at det kan gi grobunn for et kontirnuerlig filmmiljø. Eller rimelige utviklingsmuligheter. Eller rimelige rekrutteringsmuligheter. Og i sin depresjon tynnes bransjen ut og er i ferd med å bli kulturpolitisk handlingslammet. Man har nemlig ingen fornuftige faglige utspill å møte de trange tidene med.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1983 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Musikk for øyet og Raumlichtkunst – intervju med Cindy Keefer

Z #3 2016: Det finnes en lang tradisjon for abstrakt film i kortfilmhistorien, Cindy Keefer – som vi traff på kortfilmfestivalen i Oberhausen – brenner for denne tradisjonen og disse filmene. Flere av filmene hun har restaurert og Raumlichkunst-prosjektet, som hun har rekonstruert, kan i disse dager ses på Whitney-museet i New Yorks store eksperimentfilmutstilling: "Dreamlands: Immersive Cinema and Art, 1905 - 2016"

Neo-maxi-zoom-dweebie – Om John Hughes og The Breakfast Club

Z #2 2008: Det kommer neppe noen tykke avhandlinger om John Hughes med det første. Men regissøren som fikk [...] | kun utdrag

Roy Andersson satt på en gren og så utover byen

Z #2 2012: - Jeg er ingen naturromantiker, nei det er jeg ikke, forteller Roy Andersson. Den svenske regissøren står midt i innspillingen av En due satt på en en gren og funderte på tilværelsen, den siste filmen i trilogien som begynte med Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007) - og som i følge Andersson blir hans beste. | kun utdrag