Mens vi nok en gang venter…
Det blåser laber bris innen norsk filmproduksjon for tiden. Ikke så rart, kanskje, krisetider og allmenn depresjon tatt i betraktning. Spørsmålet er bare hvor labert det kan bli før den norske filmen avgår ved døden. Mens optimistiske røster i de optimistiske (?) 70-åra f.eks. sa at 15 langfilmer pr. år ville være passelig for norsk filmproduksjon, later det til at man i dag stille og rolig har begravd denne målsettingen. Nå rister man oppgitt på hodet og aksepterer motstrebende at den ålige produksjonen har falt ned på 5-6 langfilmer. Hvilket vil si at produksjonen er for liten til at det kan gi grobunn for et kontirnuerlig filmmiljø. Eller rimelige utviklingsmuligheter. Eller rimelige rekrutteringsmuligheter. Og i sin depresjon tynnes bransjen ut og er i ferd med å bli kulturpolitisk handlingslammet. Man har nemlig ingen fornuftige faglige utspill å møte de trange tidene med.
TweetRelatert
Ingen relaterte saker.
Fra siste Z
Popcorn a la Riefenstahl
Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag
Vi må snakke om Klanen
Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag
Kropp og monumentalitet
Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag
Fra arkivet
Final cut: Regissørenes kamp mot distribusjonsselskapene
Z #4 1983: Helt fra 1903 har distributører klippet enkelte filmer før de ble vist for publikum. Naturlig nok [...] | kun utdrag
Jean Renoir
Z #4 1984: Cinemateket i Nork Filminstitutts nye kino i Oslo er i ferd med å etablere seg som et senter for [...] | kun utdrag
