Mens vi nok en gang venter…

Det blåser laber bris innen norsk filmproduksjon for tiden. Ikke så rart, kanskje, krisetider og allmenn depresjon tatt i betraktning. Spørsmålet er bare hvor labert det kan bli før den norske filmen avgår ved døden. Mens optimistiske røster i de optimistiske (?) 70-åra f.eks. sa at 15 langfilmer pr. år ville være passelig for norsk filmproduksjon, later det til at man i dag stille og rolig har begravd denne målsettingen. Nå rister man oppgitt på hodet og aksepterer motstrebende at den ålige produksjonen har falt ned på 5-6 langfilmer. Hvilket vil si at produksjonen er for liten til at det kan gi grobunn for et kontirnuerlig filmmiljø. Eller rimelige utviklingsmuligheter. Eller rimelige rekrutteringsmuligheter. Og i sin depresjon tynnes bransjen ut og er i ferd med å bli kulturpolitisk handlingslammet. Man har nemlig ingen fornuftige faglige utspill å møte de trange tidene med.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1983 Bestill nummeret



Relatert

It’s lonely at the top

Z #1 2001: Siden stiftelsen av Norsk Film AS i 1932 har denne institusjonens mektige menn vært å regne for [...] | kun utdrag

Gammel og modig kriger: Synspunkter på hvorfor Secondløitnanten ikke helt tar av

Z #1 1994: Secondløitnanten er en god film for øre og øye, men har for mange rollefigurer, tar opp for [...] | kun utdrag

Rotorblader fra imperialismens dagbok

Z #4 1987: Etter Rubicon er en thriller delvis støpt i samme form som Orions belte: Nordkalotten, helikoptre, [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Gruppebilder – Norsk dokumentarfilm anno 2002

Z #4 2002: | kun utdrag

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Reiser i bilder og lyd – norsk musikkvideo 2015

Z #3 2015: Refleksjoner rundt årets musikkvideoprogram i Grimstad. | kun utdrag