Med tyggegummi og ståltråd mot en ny mediehverdag

Formidlingen av levende bilder vil i fremtiden foregå ved hjelp av langt mer avansert teknologi enn celluloid. Jørgen Kirksæther gjør her rede for hvorfor kontroll med, og sensur av for eksempel film vil være praktisk talt umulig i nær fremtid.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1997 Bestill nummeret



Relatert

Filmen og forbudet atter en gang

Z #3 1997: Med regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene og forslag til ny «filmlov», [...] | kun utdrag

No exit – a bit of the good old ultraviolence

Z #2 1994: Filmen er påvirket av virkeligheten – virkeligheten påvirkes av filmen – filmen er en [...] | kun utdrag

Film på kino og aldersgrenser

Z #2 1992: Det hersker en viss forvirring omkring aldersgrenser for barnefilm i Norge. Artikkelforfatteren, [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Hyllest til en grå eminense

Z #4 2002: Ved årets kortfilmfestival ble veteranen Carsten E. Munch hyllet. I tillegg til et filmportrett av [...] | kun utdrag

Kamikaze-cinema – et blikk på Nakashima Tetsuyas filmer og ny japansk popgenrefilm

Z #4 2011: Årets seminar om japansk film finner sted 29. og 30. september. Den japanske filmen er blitt en del av en felles tverrmedial popkultur, skriver Brynjar Bjerkem med blikket rettet mot det siste tiårets japanske filmproduksjon. Undergrunnsfilmen har snudd fokuset fra de relasjonsgranskende og samfunnskritiske dramaene, mens den japanske popkulturelle filmgalskapen viser en vitalitet og en filmkultur som blomstrer.

Mani. Filmfest

Z #2 2016: «There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis. | kun utdrag