Livet er en film
Norsk kinopublikum har med ujevne mellorom fått stifte bekjentskap med den franske filmregissør Alain Resnais. Sist med filmen Min onkel i Amerika. Nå er han igjen aktuell med sin seneste: Livet er en roman., tatt inn til landet av utleiebyrået Inter Press. Samme byrå har også nylig kjøpt inn Resnais’ Providence fra 1977. René Bjerke gir her et inntrykk av Resnais’ filmunivers – skrevet i en stil som kanskje tangerer mesterens uttrykk.
TweetRelatert
(lys x lyd)2/tanke = film godard
Z #1 1984: The medium is the message. Godards filmer er studier av mediet, metafilmer som samtidig er [...] | kun utdrag
«Det Store Blå»: En dyp film fra Besson?
Z #1 1989: Vår anmelder har sett nærmere på Luc Bessons seneste film som, mer konkret enn de fleste, [...] | kun utdrag
Fransk film akkurat nå – en kort tilstandsrapport
Z #1 1993: I skyggen av de franske kultur- og prestisjefilmene kan vi ane en ny vital bølge av unge [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film
De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag
Stakkars Oslo
Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag
Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger
I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag
Fra arkivet
Moguler på kreditt eller: Da gutta fra Golanhøydene ville erobre globusen…
Z #2 1995: Er historien om filmselskapet Cannon også historien om en av filmkunstens store tapte muligheter? [...] | kun utdrag
Om forbilder og klubben i mitt hjerte
Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»
