Lindsay Andersons dokumentarfilmer

Blant visningene av utenlandsk film i år hadde kortfilmfestivalen i Grimstad også en serie med et utvalg av Lindsay Andersons dokumentarfilmer. Med unntak av én film regisserte Anderson disse dokumentarfilmene i perioden fra 1948 til 1957, i begynnelsen av sin virksomhet som filmregissør. Serien ble presentert av John Cartwright, lederen for utenlandsavdelingen for film, fjernsyn og video i British Council. Presentasjonen ble avsluttet med filmen Lucky Man, et 38 minutters portrettintervju med Anderson. Den ble ferdig bare noen få uker før Anderson døde høsten 1994, og hadde premiere under Berlin-festivalen 1995.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1995 Bestill nummeret

Relatert

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Av Pauline Aasarød

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag

Peter Greenaways mysterier

Av Trond Olav Svendsen

Z #3 1987: A Zed and Two Noughts, Peter Greenaways første spillefilm etter gjennombruddet med Tegnerens [...] | kun utdrag

Terence Davies: «Man kan ikke forklare magi, kan man vel?»

Av Jon Iversen

Z #4 1990: Den britiske filmregissøren Terence Davies har vunnet et utall priser verden rundt for sin film [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.