Lindsay Andersons dokumentarfilmer

Blant visningene av utenlandsk film i år hadde kortfilmfestivalen i Grimstad også en serie med et utvalg av Lindsay Andersons dokumentarfilmer. Med unntak av én film regisserte Anderson disse dokumentarfilmene i perioden fra 1948 til 1957, i begynnelsen av sin virksomhet som filmregissør. Serien ble presentert av John Cartwright, lederen for utenlandsavdelingen for film, fjernsyn og video i British Council. Presentasjonen ble avsluttet med filmen Lucky Man, et 38 minutters portrettintervju med Anderson. Den ble ferdig bare noen få uker før Anderson døde høsten 1994, og hadde premiere under Berlin-festivalen 1995.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1995 Bestill nummeret



Relatert

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag

Peter Greenaways mysterier

Z #3 1987: A Zed and Two Noughts, Peter Greenaways første spillefilm etter gjennombruddet med Tegnerens [...] | kun utdrag

Terence Davies: «Man kan ikke forklare magi, kan man vel?»

Z #4 1990: Den britiske filmregissøren Terence Davies har vunnet et utall priser verden rundt for sin film [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Å fange virkeligheten: ny bok om dokumentarfilm

Z #3 2001: Det er ikke ofte Z har et nummer der dokumentafilm er et sentralt tema. Men tiden er tydeligvis [...] | kun utdrag

Som i en film av Fellini

Z #3 1989: Overskriften var den estiske animasjonsfilmkunstneren Priit Pärns oppsummering av møtet med Norge [...] | kun utdrag

Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

Z #4 2020: I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem. | kun utdrag