Kunst møter TV

Fjernsynet er vårt viktigste audiovisuelle medium. De fleste av oss konsumerer timevis av det, men har et relativt lavt bevissthetsnivå i forhold til hva og hvordan vi ser. Det virker ikke som om nivået hos dem som lager fjernsynsprogrammer ligger faretruende høyt heller. Den som vil heve sin forståelse opp på et høyere plan kan begynne å lese her. Det handler om kunstformidling på fjernsyn og de som snakker med Zs intervjuer er komponistene Håkon Berge og Christian Eggen. De to har bl.a. stått bak NRKs nyskapende VOX-programmer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1992 Bestill nummeret



Relatert

TV som kunstformidler – Z møter Morten Thomte og Tony Palmer

Z #3 1990: NRK-produsenten Morten Thomte, som bl.a. står bak Vox- og Metropolis-programmene og den engelske [...] | kun utdrag

Knuten er opprinnelig etisk, løsningen vesentlig estetisk. Om film, kunst, virkelighet og verdier.

Z #2 1991: Både underholdningsfilm og den kunstnerisk ambisiøse filmen er viktig for kommunikasjonen i [...] | kun utdrag

Filmen og kunsten

Z #1 1997: For Walter Benjamin representerte filmen en trussel mot det tradisjonelle kunstbegrepet. Den hadde [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Kampen for et fritt uttrykk – et intervju med Babak Payami

Z #4 2004: Babak Payamis «Secret Ballot» var en stor suksess ved internasjonale festivaler for et [...] | kun utdrag

Let’s go Lomo!

Z #4 1999: Lykken er et russisk kompaktkamera. | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.