Kunst møter TV

Fjernsynet er vårt viktigste audiovisuelle medium. De fleste av oss konsumerer timevis av det, men har et relativt lavt bevissthetsnivå i forhold til hva og hvordan vi ser. Det virker ikke som om nivået hos dem som lager fjernsynsprogrammer ligger faretruende høyt heller. Den som vil heve sin forståelse opp på et høyere plan kan begynne å lese her. Det handler om kunstformidling på fjernsyn og de som snakker med Zs intervjuer er komponistene Håkon Berge og Christian Eggen. De to har bl.a. stått bak NRKs nyskapende VOX-programmer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1992 Bestill nummeret



Relatert

TV som kunstformidler – Z møter Morten Thomte og Tony Palmer

Z #3 1990: NRK-produsenten Morten Thomte, som bl.a. står bak Vox- og Metropolis-programmene og den engelske [...] | kun utdrag

Knuten er opprinnelig etisk, løsningen vesentlig estetisk. Om film, kunst, virkelighet og verdier.

Z #2 1991: Både underholdningsfilm og den kunstnerisk ambisiøse filmen er viktig for kommunikasjonen i [...] | kun utdrag

Filmen og kunsten

Z #1 1997: For Walter Benjamin representerte filmen en trussel mot det tradisjonelle kunstbegrepet. Den hadde [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Den siste filmkritiker?

Z #1 2024: Om å være kritiker i en tid hvor filmanmeldelsene er i ferd med å miste sin relevans. | kun utdrag

Krysantemumsungdom. Seishun eiga – japansk ungdomsfilm

Z #2 2008: Japansk ungdom har kanskje ennå til gode å pule en pai på lerretet, men spille piano med penis, det gjorde de allerede på sekstitallet. Ungdomsfilmen fra sørøst skiller seg fra den vestlige på mer enn en måte, og vi har tatt en nærmere kikk.

Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.

Z #1 2006: I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart [...] | kun utdrag