Kristin Lavransdatter fra en synsers vinkel

Vi skriver nitten nittifem. Filmen har hatt bursdag og jeg gidder ikke å nevne hvor gammel kunstarten er. Men det er 100 år siden Europa ble «moderne», Norge fikk elektrisitet, siden nordmenn begynte å like vinteren, det norske og det nasjonale.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1995 Bestill nummeret



Relatert

Lykken, meningen og livet – tanker rundt Sofie

Z #1 1993: Artikkelforfatteren reflekterer over Liv Ullmanns film Sofie, en film som krever tålmodighet og [...] | kun utdrag

…og alle var enige om at det hadde vært en dårlig film

Z #2 1993: Z redaksjonen har vært på kino og sett Vibeke Løkkebergs film Der gudene er døde. En [...] | kun utdrag

Oppbruddets estetikk – Pål Løkkeberg og filmen

Z #4 1987: Pål Løkkeberg var på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet et forbilde og en [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Nærkontakt av femte grad: En ekspedisjon til Soderberghs ‘Solaris’

Z #1 2005: Min opplevelse av Steven Soderberghs film Solaris strekker seg over fem visninger av filmen tidlig [...] | kun utdrag

Den sårede mannen og drømmen – Refleksjoner over Sølve Skagens film «Brun Bitter»

Z #4 1988: Sølve Skagens nye film Brun Bitter er en filmlek som utforsker mannsrollen. Med drømmen som ramme [...] | kun utdrag

Fristill kjønnsrollene!

Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.