Kattepus med pisk – den aggressive kvinnen i amerikansk underholdningsfilm

Aggressive kvinner. I Hollywoodfilmen? Tilsynelatende et risikabelt konsept å kaste frampå i den audiovisuelle monokulturens hovedstad. Ifølge ordinær logikk i Hollywood er aggressive, eller tøffe og «sterke» kvinner dårlig box office-materiale. En satsing på offensive leading ladies ville representere dårlig teft for business, skriver Bjørn Hovde.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1999 Bestill nummeret

Relatert

Begjær til besvær – feministisk filmteori og psykoanalyse

Av Tone Kvenild

Z #4 1994: Det var en sur høstmorgen på bussen opp til skolen. Jeg, en venninne og hennes venn hang etter [...] | kun utdrag

Fortellinger om femininitet – Thelma & Louise

Av Ingrid Rommetveit

Z #1 1994: av Ingrid Rommetveit
"Are they feminist martyrs or bitches from hell? Neither is the case. They're flesh-and-blood women out to expose the blight of sexism" ... "Director Scott...cuts to the marrow... This wincingly funny, pertinent and heartbreaking road movie means to get under your skin, and it does." Peter Travers (Women on the verge, Rolling Stone, April 18th, 91) | kun utdrag

Fristill kjønnsrollene!

Av Ane Marit Willman

Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag