«Ja, vi elsker»: På vei mot et nytt filmspråk

Tidsskriftet «Filmavisa» tok gjennom sine 5 siste numre mål av seg til å lære norske filmarbeidere å lage film. Om nødvendig med pedagogiske virkemidler som ikke sparte ømme tær. Den syke filmbransjen SKULLE helbredes. I redaksjonen for denne «Filmavisa»s siste periode satt bl.a. 3 herrer ved navn Sølve Skagen, Andrew Szepesy og Malte Wadman. Trekløveret (allerede her går man film-parene en høy gang?) har nå laget sin egen film. Slakterne har lagt vekk skalpellen og plassert seg selv på disseksjonsbordet med filmen Ja, vi elsker. Vel vitende, får vi tro, om at de må regne med å måtte smake sin egen medisin, eventuelt bli spist av sine tidligere pasienter. Z’s medarbeider har sett filmen og har følgende å melde om tilstanden…

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1983 Bestill nummeret



Relatert

«Men kanskje litt mer forvirret…» – en analyse av «Ja, vi elsker» på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi

Z #4 1986: Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller [...] | kun utdrag

Elsk din neste. Et nytt budskap fra Roar Skolmen – eller et utsagn som forstummet i den høyrøstede kritikken av hans spillefilmdebut?

Z #2 1990: Roar Skolmen intervjuet av Harald Skådinn | kun utdrag

Den norske filmen

Z #1 1993: Z feirer ti-års jubileum og slår til med en enquete som skal sette søkelyset på norsk film i de [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Mennesket i tiden – den lange tagningen i Sanger fra andre etasje

Z #4 2014: Tid står sentralt i Roy Anderssons berømte film fra 2000 – både konkret og abstrakt tid. En nærstudie av den lange tagningen viser hvordan filmens mennesker er fanget i tagningen, og dermed tiden. | kun utdrag

Coen-brødrene og den gode smaken

Z #1 2019: Eller: Hvordan jeg lærte å bekymre meg og mislike en av de sterkeste filmografiene i moderne amerikansk film. | kun utdrag