Ikke en rapport fra Venezia

Filmskapere kan deles inn i to hovedgrupper. I den ene finner du de som tar utgangspunktet i virkeligheten (den regisserte eller den virkelig virkelige), i den andre de som begynner med bildet, det levende bildet (og lyden). Overgangene mellom de to er ofte glidende og grensene ikke alltid like tydelige. Av og til opplever filmskapere fra den første gruppen at de må innom nummer to for i det hele tatt å klare å danne seg et bilde (sic!) av det de er så opptatt av. Men i de aller fleste tilfeller holder min inndeling stikk. (Denne inndeling er med på å forklare norsk films store begredelighet, da altså de fleste norske regissører befinner seg i virkelighetsgruppe 1.) Nå må ikke leseren forledes til å tro at de i gruppe to ikke er opptatt av virkeligheten og livet (det er jo derfra de henter sin næring), men deres skildring av alle disse virkeligheter begrenser seg til hva som er mulig – på film. Derfor blir deres egen filmvirkelighet den mest filmatiske, fordi det er film på filmens premisser.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1983 Bestill nummeret

Relatert

VENEZIA 2017

Av Ingrid Rommetveit

Blogg: Når mørket nå senker seg i stall og stue deler Zs blogger lyse minner fra sin jomfrutur til sensommerens filmfestival i Venezia

Cannes-festivalen 1990: Best uten smoking

Av Tor Fosse

Z #3 1990: Vår utsendte kan også i år rapportere om spennende filmer i Cannes, om ikke så mange i [...] | kun utdrag

Et annet Cannes

Av Tor Fosse

Z #3 1989: Cannesfestivalen er forlengst over. Det er blitt skrevet mye om filmene i det offisielle [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag