Hverdagens usle patos

Solvejg Eriksens film Cecilia hører til de mest utskjelte og misforståtte filmene i etterkrigstiden. Allerede ved premieren i 1954 ble den angrepet som et verk av en glad amatør, og den negative holdningen til filmen har dominert i senere år. Langt på vei beror dette på filmens produksjonshistorie og dens posisjon i filmkulturen, som en «kjøkkenbenk-produksjon» gjort mulig av den generøse støtteordningen tidlig på 50-tallet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1992 Bestill nummeret



Relatert

Skjærsild i skjærgården

Z #4 1993: La det være sagt med en gang, Nils Gaups nye film Hodet over vannet er en helt annerledes norsk [...] | kun utdrag

Bestemødre, mødre og døtre

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag

Tsjudene vender tilbake! – Notater om «Veiviseren»

Z #4 1987: Veiviseren har i høst fått en pressedekning som sjelden blir norske filmer til del, og har vel [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Slipp Jimmy fri! – The Missing Scenes

Z #1 2009: Var det nokon som spurde deg medan du gjekk ut av kinosalen etter å ha sett Slipp Jimmy fri: [...] | kun utdrag

Hockey feber

Z #4 1983: Ungdommen rammes av en rekke sykdommer for tiden. Vi har notert oss både Saturday night fever, [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.