Hverdagens usle patos
Solvejg Eriksens film Cecilia hører til de mest utskjelte og misforståtte filmene i etterkrigstiden. Allerede ved premieren i 1954 ble den angrepet som et verk av en glad amatør, og den negative holdningen til filmen har dominert i senere år. Langt på vei beror dette på filmens produksjonshistorie og dens posisjon i filmkulturen, som en «kjøkkenbenk-produksjon» gjort mulig av den generøse støtteordningen tidlig på 50-tallet.
TweetRelatert
Skjærsild i skjærgården
Z #4 1993: La det være sagt med en gang, Nils Gaups nye film Hodet over vannet er en helt annerledes norsk [...] | kun utdrag
Bestemødre, mødre og døtre
Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag
Tsjudene vender tilbake! – Notater om «Veiviseren»
Z #4 1987: Veiviseren har i høst fått en pressedekning som sjelden blir norske filmer til del, og har vel [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Noen filmpolitiske strategier
Z #4 1986: I denne artikkelen behandler Jan Erik Holst, leder for Statens Studiesenter for film, en del [...] | kun utdrag
Portugisisk film, sa du?
Z #2 2018: Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag
«The metaphor is more important than the message»
Z #2 1985: Peter Greenaway er en særpreget film- og billedkunstner. Sitt internasjonale gjennombrudd som [...] | kun utdrag