Giftige løgner med lunken ettersmak

Giftige løgner er blitt en suksess hos sitt publikum. Den treffer noen yngre mennesker enn forgjengeren Døden på Oslo S. Likevel spørs det om nummer to filmen er like god. Til det er noen av underintrigene for slappe.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1992 Bestill nummeret



Relatert

Magiske svampe

Z #1 1991: Martin Asphaugs andre spillefilm blir godt mottatt av vår anmelder. Den fantasifulle historien er [...] | kun utdrag

Den levende fortiden – Om Martin Asphaugs film «En håndfull tid»

Z #4 1989: Martin Asphaug og Erik Borges En håndfull tid er blitt en sjeldent intelligent film, konkluderer [...] | kun utdrag

Martin Asphaug: En humorist med «stil»

Z #1 1987: Martin Asphaug intervjuet av Sissel Sundby | kun utdrag


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Den siste humanist i Europa

Z #4 2008: ”En ny Rejse, et nytt Liv maaske, skulle begynne. Denne sidste Time var Oevergangs-Leddet. H.C [...] | kun utdrag

Lyden: Den tredje dimensjon

Z #1 2004: Lyden er det siste ledd i kjeden før verket møter publikum. I verste fall kan det være det siste [...] | kun utdrag

Trikoloren for nerder – Edgar Wrights Cornetto-trilogi

Z #4 2013: Er nerdefilmer lukkede univers, hvor det gjelder å ta de obskure referansene? Eller er det mulig å meske seg med referanser uten at filmene blir eksluderende? Edgar Wrights Cornetto-trilogi viser hva som skjer når nerder lager film. | kun utdrag