Filmen og forbudet – fatale feilskjær i norsk filmsensurs historie

1898: Det første tilfellet av filmsensur i Storbritannia inntreffer da britiske osteprodusenter presser myndighetene til å forby en 90 sekunder lang film av Charles Urban, som ved hjelp av mikrofotograferingsteknikk fremviser bakteriefloraen i en blå Stilton-ost.
1907: I Chicago blir obskøne og umoralske filmer forbudt, i New York stenges kinoer som viser filmer basert på «århundrets skandale» – drapet på arkitekt Stanford White, av hans elskerinnes ektemann.
Geir Steinar Knutsvik oppsummerer her resultatene av norsk sensurpolitikk gjennom årene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1997 Bestill nummeret

Relatert

Filmen og forbudet atter en gang

Av Mona Pedersen

Z #3 1997: Med regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene og forslag til ny «filmlov», [...] | kun utdrag

Kun for ingens øyne? – Spørsmål om sex og norsk filmsensur

Av Marius Lyngar

Z #4 2000: «Juridisk sett er dette komplisert, det er forskjellige lover og regler. Det er egentlig ikke [...] | kun utdrag

Norsk Filminstitutt og flyttesaken – Et stumt drama i flere akter…

Av Jan H. Kortner

Z #4 1983: Fra den såkalte politiske ledelse og annet departementalt hold har det i den senere tid kommet [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.