Filmen og forbudet atter en gang

Med regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene og forslag til ny «filmlov», styrkes kravene til filmsensur. Filmtilsynet må ta hensyn til både ytringsfriheten og folkemeningen. Mona Pedersen spør seg om ikke dette er en smule paradoksalt.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1997 Bestill nummeret



Relatert

Filmen og forbudet – fatale feilskjær i norsk filmsensurs historie

Z #1 1997: 1898: Det første tilfellet av filmsensur i Storbritannia inntreffer da britiske osteprodusenter [...] | kun utdrag

No exit – a bit of the good old ultraviolence

Z #2 1994: Filmen er påvirket av virkeligheten – virkeligheten påvirkes av filmen – filmen er en [...] | kun utdrag

Med tyggegummi og ståltråd mot en ny mediehverdag

Z #1 1997: Formidlingen av levende bilder vil i fremtiden foregå ved hjelp av langt mer avansert teknologi [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Ut i verden: Norsk dokumentar anno 2006

Z #3 2006: [byline: Gunnar Iversen har skrevet boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom [...]

Filmfotografens hemmelighet: Det nødvendige bilde

Z #2 1985: René (von) Bjerkes artikkel «Sort & Hvit» var oppmuntrende lesning for en [...] | kun utdrag

Mad Men og gale (nord)menn

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?