Av Mona Pedersen

Filmen og forbudet atter en gang

Med regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene og forslag til ny «filmlov», styrkes kravene til filmsensur. Filmtilsynet må ta hensyn til både ytringsfriheten og folkemeningen. Mona Pedersen spør seg om ikke dette er en smule paradoksalt.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1997 Bestill nummeret



Relatert

Filmen og forbudet – fatale feilskjær i norsk filmsensurs historie

Av Geir Steinar Knutsvik

Z #1 1997: 1898: Det første tilfellet av filmsensur i Storbritannia inntreffer da britiske osteprodusenter [...] | kun utdrag

No exit – a bit of the good old ultraviolence

Av Carsten Ohlmann

Z #2 1994: Filmen er påvirket av virkeligheten – virkeligheten påvirkes av filmen – filmen er en [...] | kun utdrag

Med tyggegummi og ståltråd mot en ny mediehverdag

Av Jørgen Kirksæther

Z #1 1997: Formidlingen av levende bilder vil i fremtiden foregå ved hjelp av langt mer avansert teknologi [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Å forhandle med troen

Av Amna Mahmood

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Av Cato Fossum

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Av Cato Fossum, Itonje Søimer Guttormsen

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag


Fra arkivet

Å ÅPNE VERDEN – Norsk dokumentarfilm anno 2017

Av Gunnar Iversen

Z #3 2017: Hvilken rolle spiller dokumentarfilmen for vår evne til å observere verdenen vi lever i? Med utgangspunkt i de tolv norske dokumentarene som ble vist på årets Kortfilmfestival diskuterer Gunnar Iversen hvordan film kan bidra til å åpne verden for oss. | kun utdrag

Alt som himmelen tillater. Douglas Sirk – melodramaets ubestridte mester

Av Jan Langlo

Z #4 2003: Melodramaet, slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodovar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som f.eks. musikalen, er melodramaet propfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møtet med disse bitre og triste historiene?

Å fange virkeligheten: ny bok om dokumentarfilm

Av Bokanmeldelse Jon Iversen

Z #3 2001: Det er ikke ofte Z har et nummer der dokumentafilm er et sentralt tema. Men tiden er tydeligvis [...] | kun utdrag