Film i stjerneklassen: Stella polaris

Knut Erik Jensens film Stella Polaris fikk en lunken mottagelse i flere større aviser og synes ikke å bli noen suksess på kino. I sporet etter filmen ligger et fallert produksjonsselskap, og mange som ikke har sett filmen vil vel nok en gang ha funnet det bevist at norsk film er dårlig. Ingen grunn til å lage flere slike filmer, eller er det ikke så enkelt?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1993 Bestill nummeret



Relatert

Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker

Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag

8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film

Z #1 2001: Z har spurt 8 norske regissører om deres syn på nedleggelsen. Blant de som reagerer sterkt og [...] | kun utdrag

Kameraets prøvende penselstrøk – om visualitet i norsk film

Z #4 2009: Er norsk film blitt mer opptatt av stil og filmmediets særegne kunstneriske virkemidler? Hva kan man legge i begrepet visualitet i forhold til nyere norske spillefilmer? Dette er spørsmål som blir stilt i denne artikkelen.


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag


Fra arkivet

Å gå på kino i Kina

Z #1 2020: Hva kan en vanlig tilskuer forvente å se på kino i Kina?

Verdenskort

Z #3 2018: Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

John Williams og Robert Altman: En liten klype modernisme

Z #2 2019: Ti år før John Williams ble introdusert for en ung og lovende Steven Spielberg, hadde han knyttet seg til en annen idiosynkratisk regissør: Robert Altman. Samarbeidet skulle vare over flere tv-episoder, en kortfilm og to spillefilmer, men filmhistorisk har dette kunstnerisk ambisiøse og eksperimentelle uttrykket stått fullstendig i skyggen av Williams’ mer kommersielle suksesser som Star Wars, Harry Potter og Jurassic Park. | kun utdrag