Fante Anne: «Det nasjonale gjennombrudd» i norsk film

Filmen Fante Anne fra 1920 representerer et skifte innen produksjonen av norsk fiksjonsfilm. For første gang er de nye kinoeierne gjennom Kommunenes Filmcentral AS (KF) engasjert i produksjonen av en norsk fiksjonsfilm. For første gang er alle ledende roller besatt av skuespillere fra et av hovedstadens profesjonelle teatre. For første gang har en norsk film et litterært forelegg, og ikke minst, for første gang fortelles en historie fra fortidens og bygdetradisjonens Norge.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1990 Bestill nummeret

Relatert

Norsk populærmusikk på film

Av Kjell Runar Jenssen

Z #1 2015: Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag

8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film

Av Marius Lyngar

Z #1 2001: Z har spurt 8 norske regissører om deres syn på nedleggelsen. Blant de som reagerer sterkt og [...] | kun utdrag

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Z #3 2018: Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.