Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste

Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. Etter hvert som entusiasmen levde videre måtte jeg imidlertid erkjenne at det var enkelte sorte hull i erfaringene. Ingmar Bergman var ett av dem. Jeg finner ingen grunn til å gå nærmere inn på det faktum at Fanny og Alexander ble min første Bergman-film. Jeg kan muligens bare antyde at det har noe å gjøre med dette kvinnemennesket Liv Ullmann – hun som sier ja til alt inne i seg. Men uansett: Hvis Bergman holder ord, blir Fanny og Alexander min første og hans siste.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1983 Bestill nummeret



Relatert

Om å iscenesette sitt liv – Bergmans «Laterna magica»

Z #4 1987: Ingmar Bergman som neste år fyller 70, har skrevet sin selvbiografi. «Laterna magica» [...] | kun utdrag

Frihetsligaen – om barn i krig

Z #2 1994: Omtale av den svenske filmen Frihetsligaen, regissert av svensk-libanesiske Leyla Assaf-Tengroth. [...] | kun utdrag

«Amorosa»: Om kunsten og sanseligheten

Z #5 1986: Amorosa forteller – som nevnt i Magnhild Otnes’ artikkel lenger foran i dette nummeret [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Bestemødre, mødre og døtre

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.

I dødsfabrikken

Z #2 2016: Er deg mogleg å gjera ei sømeleg handling i ei umenneskelig verd? | kun utdrag