Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste

Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. Etter hvert som entusiasmen levde videre måtte jeg imidlertid erkjenne at det var enkelte sorte hull i erfaringene. Ingmar Bergman var ett av dem. Jeg finner ingen grunn til å gå nærmere inn på det faktum at Fanny og Alexander ble min første Bergman-film. Jeg kan muligens bare antyde at det har noe å gjøre med dette kvinnemennesket Liv Ullmann – hun som sier ja til alt inne i seg. Men uansett: Hvis Bergman holder ord, blir Fanny og Alexander min første og hans siste.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1983 Bestill nummeret

Relatert

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Av Øyvind Vågnes

Z #4 2023: Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Om å iscenesette sitt liv – Bergmans «Laterna magica»

Av Helle Bjerkan

Z #4 1987: Ingmar Bergman som neste år fyller 70, har skrevet sin selvbiografi. «Laterna magica» [...] | kun utdrag

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.