Endelig søndag

Ser man tilbake på hele Francois Truffauts filmproduksjon, finner man en slående variasjon mellom ulike innfallsvinkler og filmer. Dette drives ofte så langt at den enkelte film blir en antitese til den foregående; et oppgjør med filmen selv eller dens mottakelse hos publikum. Vi ser dette allerede i forholdet mellom Truffauts debutfilm På vei mot livet (1959) som ble en publikumssuksess og hyllet i Cannes, og den neste Skyt på pianisten (1960) som på mange måter var et kontrasterende sprang i uventet retning. Motsetningen kommer også klart frem mellom Truffauts seneste Endelig søndag (1983) og den forrige Kvinnen i nabohuset (1981).

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1984 Bestill nummeret

Relatert

Et liv i filmen: Francois Truffaut (1932-1984)

Av René Bjerke

Z #3 1985: Det føltes svært urimelig da Francois Truffaut døde så altfor tidlig i oktober sist år. Og som [...] | kun utdrag

«I begynnelsen var Filmen, og Filmen var hos Godard, og Filmen var…Godard.»

Av René Bjerke

Z #1 1984: Ovennevnte sitat er en formulering som verserte i hodet på vår utsendte da han overvar Jean-Luc [...] | kun utdrag

(lys x lyd)2/tanke = film godard

Av René Bjerke

Z #1 1984: The medium is the message. Godards filmer er studier av mediet, metafilmer som samtidig er [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag