Endelig søndag

Ser man tilbake på hele Francois Truffauts filmproduksjon, finner man en slående variasjon mellom ulike innfallsvinkler og filmer. Dette drives ofte så langt at den enkelte film blir en antitese til den foregående; et oppgjør med filmen selv eller dens mottakelse hos publikum. Vi ser dette allerede i forholdet mellom Truffauts debutfilm På vei mot livet (1959) som ble en publikumssuksess og hyllet i Cannes, og den neste Skyt på pianisten (1960) som på mange måter var et kontrasterende sprang i uventet retning. Motsetningen kommer også klart frem mellom Truffauts seneste Endelig søndag (1983) og den forrige Kvinnen i nabohuset (1981).

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1984 Bestill nummeret

Relatert

Et liv i filmen: Francois Truffaut (1932-1984)

Av René Bjerke

Z #3 1985: Det føltes svært urimelig da Francois Truffaut døde så altfor tidlig i oktober sist år. Og som [...] | kun utdrag

«I begynnelsen var Filmen, og Filmen var hos Godard, og Filmen var…Godard.»

Av René Bjerke

Z #1 1984: Ovennevnte sitat er en formulering som verserte i hodet på vår utsendte da han overvar Jean-Luc [...] | kun utdrag

(lys x lyd)2/tanke = film godard

Av René Bjerke

Z #1 1984: The medium is the message. Godards filmer er studier av mediet, metafilmer som samtidig er [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Av Einar Aarvig

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Av Kristian Krogstad

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag