Diktet som løper gjennom livet
Jeg er opptatt av den politiske siden av mediet, – for meg er det den viktigste siden NÅ. Det er der jeg har lyst til å fortsette. Det er som diktet som løper gjennom ens liv, – et ønske om å fange essensen av de ting en opplever som sterke.
TweetRelatert
Draumspel sett gjennom teaterkikkert
Z #3 1994: «…Men et bilde er som et vindu rett inn til ens innerste hjerte. Og alt De har gjort [...] | kun utdrag
Privat: Straumes metode – et intervju med Unni Straume
Z #1 2004: Mange har kanskje et feilaktig inntrykk av at Unni Straume er en formalist. I dette intervjuet [...] | kun utdrag
Privat: Øvelse for oppholdet i evigheten
Z #2 1998: Thranes Metode er Unni Straumes tredje spillefilm. Med denne filmen har hun begynt reisen utover [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film
Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag
Da popmusikk flyttet inn på lydsporet
Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag
David Bowie: Hooked to the Silver Screen
En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag
Fra arkivet
Filmens juleevangelium: Fra Kjell Billing til Bud Spencer
Z #1 1984: Skal man unne seg en filmforestilling slik de artet seg i de gode gamle dager, dvs. før [...] | kun utdrag
Debatt: vitenskapelige skylapper
Z #3 1993: Dag Asbjørnsens gjensvar (Z, 2/93) til mitt forsvar av feministisk- og psykoanalytisk filmanalyse [...] | kun utdrag
Fristill kjønnsrollene!
Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.
