Det norske kinosystemet: børs eller katedral?

Det norske kinosystemet er enestående og etter manges mening verdens beste. Artikkelforfatteren er førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold og styreleder ved en av Tønsbergs private kinoer. Han stiller seg sterkt kritisk til det monopolistiske systemet og påpeker en rekke svakheter. Monopolene faller på de fleste områder, hvorfor skal vi beholde en slik ordning på kinoene? Hva får politikere langt ut på høyresiden til å forsvare et slikt inngrep i nærings- og kulturlivet?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1995 Bestill nummeret



Relatert

Filmklubbene – gjøkunger i kinoenes nye verden eller verdifulle samarbeidspartnere?

Z #4 2010: Alle som har med film å gjøre vet det. Magien oppsto der. I mørke, ikke overbefolkede saler, på grå hverdagskvelder i små og store byer. Der fant de skjellsettende møtene sted. Opplevelsene som skapte filminteressen, som åpnet dørene til en annen verden.

Popcorn eller kalv i formalin? Kunst og underholdning

Blogg: Avstanden mellom kunstfilm og underholdningsfilm er ikke alltid så stor som den framlegges. Mange filmer som presenteres som norske arthouse-hits, er (ofte middelmådige) publikumssuksesser i opphavslandet. Og, virkelige kunstfilmer kan også trekke publikum. Om en ny arthouse-kino i Oslo skal kunne appellere til et bredt publikum, må ordene som brukes i den offentlige debatten forandres.

Mangfold eller enfold på kino?

Blogg: Digitaliseringen av kinoene i Norge ble fullført i 2011. Har det gitt oss større mangfold og valgfrihet eller er kinoene nå underlagt blockbusternes diktatur?


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Julie Andersen forever – (Hold om mig, Kaspar Munk, 2010)

Z #2 2014: Den nordiske ungdomsfilmen er et felt svært rikt på talent. Likevel føler jeg det er noe helt spesielt med de to filmene den danske regissøren Kaspar Munk har laget med den formidable Julie Andersen. Ansiktet hennes utstråler den perfekte blanding av sårbarhet og styrke, og hun spiller med en kontroll og sans for ørsmå nyanser som virker ganske utrolig for en tenåring. | kun utdrag

And I’m gonna marry Donald Trump

Z #1 2021: Om fascistisk estetikk og rasediskurs i Die Hard-filmene | kun utdrag