Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør filmforskeren Gunnar Iversen et forsøk på å belyse noen punkter i denne historien. Denne gang presenterer han regissøren Edith Carlmars film Døden er et kjærtegn. Tidligere publisert i samme serie er artikler om Arild Brinchmann (Z nr. 3/87), Pål Løkkeberg (4/87), Ottar Gladtvet (2/88), Carl Th. Dreyer i Norge (3/88) og Erik Borge (4/88). Artikkelserien er utarbeidet i samarbeid med Norsk Filminstitutt.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1989 Bestill nummeret

Relatert

Edith Carlmar: Norges første kvinnelige spillefilmregissør

Av Ingrid Dokka

Z #1 1990: Edith Carlmar intervjuet av Ingrid Dokka | kun utdrag

Carlmar film – stjerneskuddet som forsvant

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #1 2002: Edith og Otto Carlmar drev på 50-tallet et filmselskap som produserte en rekke filmer som [...] | kun utdrag

Døden på Oslo S – samtidsfilm som gir «Skouenske» assosiasjoner

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #4 1990: Eva Isaksens film er forlengst blitt erklært suksess blant publikum og kritikere. Zs anmelder konstaterer at både skuespil og visuell stil stemmer i en film der bildene forteller og relasjonene mellom mennesker er det viktige. | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.