Det amerikanske idealet

Kravet om en publikumsvennlig og populær film blir på nytt utbasunert fra avissidene. Flere størrelser i filmbransjen har uttalt at man drastisk må forskyve repertoaret mot mer publikumsorientert film i Norge. På nytt er spørsmålet om hvordan man skal kommunisere med det store publikum kommet på dagsordenen, men de spørsmål som stilles er neppe nye. Sist man hadde en lignende diskusjon var i begynnelsen av 80-årene. Kanskje tyder dette på en ting: 80-årene er ennå ikke over!

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1993 Bestill nummeret

Relatert

Nils R. Müllers “smekk” i 1964

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #1 1997: En ivrig stemme i telefonen: “Det er Nils. Kan du komme opp? Jeg har nettopp lest boka til [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Av Wencke Mühleisen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.