Det amerikanske idealet

Kravet om en publikumsvennlig og populær film blir på nytt utbasunert fra avissidene. Flere størrelser i filmbransjen har uttalt at man drastisk må forskyve repertoaret mot mer publikumsorientert film i Norge. På nytt er spørsmålet om hvordan man skal kommunisere med det store publikum kommet på dagsordenen, men de spørsmål som stilles er neppe nye. Sist man hadde en lignende diskusjon var i begynnelsen av 80-årene. Kanskje tyder dette på en ting: 80-årene er ennå ikke over!

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1993 Bestill nummeret



Relatert

Nils R. Müllers «smekk» i 1964

Z #1 1997: En ivrig stemme i telefonen: «Det er Nils. Kan du komme opp? Jeg har nettopp lest boka til [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Unni Straume klar for Europa

Z #3 1994: En av sommerens sjeldne regnskurer ledsaget min sykkeltur oppover vakre Grünerløkka der jeg [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Anmeldertanker

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag

Grovkornede skjebner

Z #2 2010: Den nye argentinske filmens tematikk og minimalistiske estetikk ble født ut av nødvendighet i en fortvilet økonomisk situasjon. At den skulle få så stor gjennomslagskraft hadde ingen trodd.

Hvor blir det av barnefilmen?

Z #2 1995: «Barnefilm» er ikke bare «film for barn», det kan like gjerne være [...] | kun utdrag