Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av Englands mest originale og kontroversielle filmskapere. Han har regissert elleve spillefilmer og en mengde kortfilmer, men ingen av disse har vært i kommersiell distribusjon i Norge. I høst har imidlertid filmklubbmedlemmer kunnet glede seg over Wittgenstein og Edward II som har vært i korttidsdistribusjon fra Norsk Filmklubbforbund.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1993 Bestill nummeret

Relatert

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Av Jo Hjertaker Jürgens

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Peter Greenaways mysterier

Av Trond Olav Svendsen

Z #3 1987: A Zed and Two Noughts, Peter Greenaways første spillefilm etter gjennombruddet med Tegnerens [...] | kun utdrag

Terence Davies: «Man kan ikke forklare magi, kan man vel?»

Av Jon Iversen

Z #4 1990: Den britiske filmregissøren Terence Davies har vunnet et utall priser verden rundt for sin film [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Av Einar Aarvig

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.