«Child’s Play 3» – kan film drepe?

Blant de mer hårreisende innslagene i mediedebatten er forsøket på å kople et tragisk drap i Storbritannia til en navngitt film: Child’s Play 3. Zs medarbeider har sett filmen og diskuterer påstandene som først fremkom i avisa «The Sun», men siden er blitt referert som fakta bl.a. i norsk presse.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1994 Bestill nummeret



Relatert

Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?

Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag

Film i grenseland – en ny realisme?

Z #4 2004: I dagens filmbilde presser det seg fram en rekke filmer som provoserer gjennom sin framstilling av [...] | kun utdrag

Bennys video-film

Z #2 1993: Michael Hanekes kontroversielle film Bennys video er blitt alt annet enn en publikumssuksess på [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Den siste jenta og det fryktelige stedet – norsk slasherfilm

Fra 2003 har Norge fått sin egen grøssersjanger på kino. En av de viktigste undersjangrene i denne bølgen er en vi kjenner godt fra amerikansk skrekkfilm: Slasherfilmen. | kun utdrag

Wes Craven – skrekkfilmens motvillige mester

I 2015 mistet vi en av vår tids største skrekkfilmskapere: Wes Craven. Han hadde selv i utgangspunktet ingen ambisjoner om å jobbe med skrekkfilm. Hvordan endte han opp som en av sjangerens største auteurer? | kun utdrag

Hva fanden(e) feiler det Warner Bros? Ken Russells The Devils

Det er lett å forstå hvorfor Warner Bros i sin tid lot Ken Russell få lage en overdådig adaptasjon av Aldous Huxleys roman «The Devils of Loudon». Det er ikke fullt så enkelt å skjønne hvorfor de skal være så motvillige til å la oss tilskuere få se filmen nå.


Fra arkivet

Fritt fram for private kinoer?

Z #2 1985: At monopolene faller synes å være et tegn i tiden. Det er nærmest med forbauselse en må [...] | kun utdrag

Alt som himmelen tillater. Douglas Sirk – melodramaets ubestridte mester

Z #4 2003: Melodramaet, slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodovar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som f.eks. musikalen, er melodramaet propfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møtet med disse bitre og triste historiene?

Sett gjennom 25 år

Z #4 2008: Etter tjuefem år og 104 utgaver av filmtidsskriftet Z passer det nå – i Z nr. 105 – godt [...]