Bare juks og fanteri

Rett som det er går det en studiofilmklassiker på TV. De store dekorasjonene imponerer. Men er de så store som de ser ut til å være? Eller dreier det seg om optiske illusjoner; en lek med størrelser og perspektivtegningens lover? Det kan hende. Filmen lærte nemlig mye av teatret, som ikke vek unna for den slags lumskerier.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1993 Bestill nummeret

Relatert

Ingen relaterte saker.

Fra siste Z

Filmens sanser

Av Gunnar Iversen

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Av Øyvind Vågnes

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Av Lars Ole Kristiansen

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag

Fra arkivet

John Williams og Robert Altman: En liten klype modernisme

Av Thor Joachim Haga

Z #2 2019: Ti år før John Williams ble introdusert for en ung og lovende Steven Spielberg, hadde han knyttet seg til en annen idiosynkratisk regissør: Robert Altman. Samarbeidet skulle vare over flere tv-episoder, en kortfilm og to spillefilmer, men filmhistorisk har dette kunstnerisk ambisiøse og eksperimentelle uttrykket stått fullstendig i skyggen av Williams’ mer kommersielle suksesser som Star Wars, Harry Potter og Jurassic Park. | kun utdrag