Øyets gastronomi

Storbyen, varehusene, filmen og fjernsynet har gjort det moderne mennesket til en kikker. Til en passiv tilskuer med godt utviklende forvarsmekanismer mot alle slags sanseinntrykk. Er evnen til å oppleve skjønnhet og glede erstattet med adspredelsen, spør artikkelforfatteren, som er tilknyttet mediefaget ved univesitetet i Bergen. Gir ikke mediekonsumet noen virkelig filmopplevelse, bare et «midlertidig fritak fra mangel på velvære» eller er vår tids fokusering på form og overflate en sunn bearbeiding av elementære og grunnleggeende behov?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1988 Bestill nummeret

Relatert

Filmen og kunsten

Av Per Terje Naalsund

Z #1 1997: For Walter Benjamin representerte filmen en trussel mot det tradisjonelle kunstbegrepet. Den hadde [...] | kun utdrag

Walter Benjamin og filmen

Av Aslaug Arvesen Eidsvik

Z #1 1997: Walter Benjamin er nok mest kjent for artikkelen «Kunstverket i reproduksjonsalderen» [...] | kun utdrag

Michael Manns ‘Heat’: Forsøk på å beskrive en gangsterfilm

Av Eskil Vogt

Z #1 2005: Noen ganger gjør en film sterkt inntrykk uten at du helt kan forklare hvorfor. Filmens bilder og [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

You wouldn’t steal a car

Av Pernille Middelthon

Z #1 2024: DVD-gullalder, leiefilm, søndagsfilmen og LimeWire. Min generasjon har virkelig boltret seg i alternativer for å se film gjennom oppveksten. I løpet av vår coming-of-age har formatrevolusjonen skutt fart, og gått fra overganger til underganger, frem til vi nå sitter her med streaming.

Lynne Ramsays subjektive realisme

Av Aleksander Huser

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag