Hvem skal man egentlig beskytte gjennom barnereklameforbudet?
Vil klarere definerte aldersgrenser og forbud mot barnereklame på kinoene bidra til å skjerme barna fra angstfylte opplevelser og kommersielt press? Er det egentlig barna vi vil skjerme med slike tiltak, eller er det oss selv? Den svenske barne- og medieforskeren Margareta Rönnberg har gjort seg noen refleksjoner rundt denne tematikken.
Relatert
Film på kino og aldersgrenser
Z #2 1992: Det hersker en viss forvirring omkring aldersgrenser for barnefilm i Norge. Artikkelforfatteren, [...] | kun utdrag
Film, barn, filminstituttet
Z #2 1995: Det norske filminstituttet har et spesielt ansvar for barn og unge og film, et ansvar som blir [...] | kun utdrag
No exit – a bit of the good old ultraviolence
Z #2 1994: Filmen er påvirket av virkeligheten – virkeligheten påvirkes av filmen – filmen er en [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Et sveitsisk ødipus-drama: «Høye flammer» – en kjærlighetshistorie
Z #2 1989: Den sveitsiske filmen Høye flammer har gått nokså ubemerket hen på norske kinoer. Slik [...] | kun utdrag
Alt som himmelen tillater. Douglas Sirk – melodramaets ubestridte mester
Z #4 2003: Melodramaet, slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodovar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som f.eks. musikalen, er melodramaet propfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møtet med disse bitre og triste historiene?
Variasjoner over samme tema
Z #1 1994: Høyere enn himmelen er vellaget, men konvensjonell og altfor lik Frida, mener Zs anmelder. Han [...] | kun utdrag
