Forsker med volden for øyet.

Vold og medier har alltid vært et tema som engasjerer. Vold i visuelle medier har vært oppfattet som spesielt truende. Men, er voldsskildringene som formidles i disse mediene skadelige eller kan de tvert i mot ha en positiv effekt på tilskueren? Det har vært forsket mye på medievold opp gjennom tidene. Spesielt amerikanske forskere har vært aktive og har stått for omfattende studier helt siden 1930-tallet. Også norske psykologer og pedagoger har engasjert seg og med mediefagets framvekst gjennom 1980-tallet er det skapt et nytt miljø for denne type forskning.

Ragnhild Bjørnebekk har i en årrekke vært en sentral person innenfor norsk medievoldsforskning. Fra midten av 90-tallet har hun drevet prosjektet ”Volden for øyet” og som ansatt forsker ved Politihøgskolen i Oslo har hun kunnet videreføre og prøve ut sine erfaringer både i teori og praksis.

I 1994 skrev Ragnhild Bjørnebekk artikkelen ”Voldsbølgen på skjermen” (publisert i Z nr 48). Her kommenterte hun bl.a. den berømte ”Bulger-saken” og var svært kritisk til pressens lettvinte konklusjoner omkring vold og mediepåvirkning i denne tragiske barnemordsaken. Selv var hun svært forsiktig med å trekke bastante konklusjoner om filmvoldens virkninger. 10 års hardt forskningsarbeid seinere møtte Z Bjørnebekk til intervju på Psykologisk institutt ved universitetet i Oslo. Nå er hun ikke i tvil om at medievold kan være den reneste instruksjonsmanual for forbryterspirer. Eller som hun selv helst formulerer det: – Filmvold kan være en sentral bidragsyter som inngår som en faktor i den kjede av risiko som leder fram til de tanker og den mentalitet som muliggjør vold.

– Mange forskere har hatt en for snever bakgrunn når de har trukket konklusjoner omkring medienes virkninger, fortsetter Bjørnebekk. Selv har hun vært innom både pedagogiske, psykologiske, sosiologiske og rent medieforskende innfallsvinkler til dette mangfoldige feltet.

– Det er ikke nok å drive ren innholdsanalyse av tekstene, man må se på virkningene der de utspiller seg, konstaterer Bjørnebekk. Det er heller ikke nok bare å forske på resepsjon, det er ikke der volden kommer til uttrykk. – Svarene finnes ikke hjemme i stua hos den intellektuelt orienterte, men i miljøene der volden utspiller seg. Det er kompliserte vekselvirkninger som leder til at enkelte blir kriminelle eller voldelige og andre ikke. Såpass komplisert at en må gjennomføre mange forskningsprosjekter for å komme fram til resultater. Man må bruke ulike metoder og ulike typer tilnærming. I Norge er vi foreløpig kommet altfor kort, knapt lenger enn til forprosjektene. For meg har det tatt 5 år bare å fange opp noen av de grunnleggende mekanismene som er i funksjon. Den som skal oppnå resultater på dette området må ha respekt for forskningstradisjonene, jobbe tverrfaglig og sette seg inn i flere fagområder: voldsforskning, gjengforskning, medieforskning, kulturteori og kunnskap om hvordan barn utvikles. Det er viktig å supplere teoriene med konkrete forløpsstudier. Livsløpsstudier som går over flere år er noe som synes å gi gode resultater, det samme kan sies om feltstudier. Det må innhentes en mengde data, tester og innholdsanalyser.

Bjørnebekk ble overrasket over hvor mye mediene betyr for voldsutøvere som inngår i hennes studie, selv om vold lært i hjemmet oftest er det grunnleggende elementet. – Voldsutøvere jeg har snakket med forklarte hvordan de hadde lært om gjenger og hvordan man oppførte seg i gjenger gjennom å se på video, forklarer hun. En gjeng ble dannet etter at noen av de kommende medlemmene hadde sett en gjengfilm. Gjengen drev identitetsbyggende arbeid gjennom film og brukte filmen intensjonalt voldsbyggende. Blant annet lærte gjengen å skyte fra bil gjennom å se dette på film.

Formen kriminaliteten får er ofte knyttet til hva de velger å bruke av det de ser i mediene og i samfunnet for øvrig. Vi har sett det samme i nynazistiske grupper, som bruker mye kulturelt materiale fra alle medier til å bygge opp en identitet. Det samme gjelder for så vidt for alle individer og grupper, ikke bare kriminelle, som søker en identitet. Gjentatt seing av voldsutøvelse synes å endre folks normer og følelser. Enkelte får endret sine normer gjennom tilvenning, ved å se voldsscener om og om igjen. Resultatet kan bli likegyldighet, angst eller voldelig oppførsel. De normene man har med seg i utgangspunktet og sammenhengen man ser mediene i kan ha avgjørende betydning. Medieinntrykkene danner uansett mønstre og stier i bevisstheten som kan komme til overflaten i en akutt situasjon.

Voldssituasjoner oppstår ofte når en person er påvirket av rusmidler, når personen er nedkjørt eller har satt seg i en situasjon der vedkommende er klar for å bruke vold. Reaksjonsmønstre lært fra voldsfilm kan da komme til overflaten og bli tatt i bruk. De jeg har intervjuet formidler ofte at de trener i kampsportklubber. I tillegg øver de seg i forskjellige kampsport teknikker gjennom å se voldsscener i film med slag og spark om og om igjen. Til slutt sitter det som et innebygd script. Volden blir en naturlig refleks. Det er da ofte veldig lite som skal til for å trigge volden i en akutt situasjon.

Bjørnebekk vil ikke uten videre gi medievolden skylden for at voldskriminaliteten øker, men peker på at man ikke uten videre kan skille ut mediene fra andre faktorer som påvirker folk. De er sammenkjedet i en kjede av risikofaktorer som fører til vold. Mediene er en av de få strukturelle faktorene i samfunnet i dag som kan virke negativt inn på kriminalitet. Det er ikke nødvendigvis direkte påvirkning fra medier, men det er en vekselvirkning med andre påvirkningsfaktorer og den konkrete situasjonen der vold utøves. Siden andre forbrytelsesfremmende faktorer, som fattigdom og direkte nød, blir stadig mindre vanlig her i landet er det naturlig å se nærmere på de som er igjen.

– Da er det vel bare å slippe til sensuren og slutte å produsere film med voldelig innhold?

Bjørnebekk tror ikke det. Selv om hun er svært skeptisk til den dårlig dokumenterte, men mye siterte katarsisteorien, en teori som hevder at å oppleve en voldsom fiksjonshistorie kan ha en rensende effekt og dermed føre til mindre voldsutøvelse, utelukker hun ikke at en voldelig fortelling også kan gi positive effekter.

– Regissører og produsenter har et stort etisk ansvar som de må være veldig bevisst på å følge opp, sier Bjørnebekk. – Jeg bruker gjerne filmen Natural Born Killers som eksempel på hvordan en voldelig filmfortelling kan virke. Selv gikk jeg til denne filmen med bange anelser om at dette kunne være et spekulativt makkverk. Mye av forhåndsomtalen i media tydet på det. Så fikk jeg se en nyansert, men svært voldelig, film som utforsket voldsutøvernes bakgrunn og samfunnets dobbeltmoral. Jeg så filmen som et avansert verk med mange lag og rom for refleksjon om vold og undertrykking, om kulturer og situasjoner der vold dyrkes, gror og utfoldes. Hvis vi ikke griper fatt og handler. Noen dager senere var jeg hos en gruppe unge som var tvangsplassert på grunn av utagerende og voldelig oppførsel. Jeg nevnte at jeg hadde sett Natural Born Killers. ”Jeg har også sett filmen”, sa en mager 16-årig gutt plutselig, ”jeg ble så sint, så sint, jeg gikk rett ut og herpa en bil, hoppa på den, trampa, spente, slo vilt…” En 17-åring hadde også et aktivt forhold til filmen, han var hekta på Charles Manson og massemordere og aktiv deltaker i et okkult deathmetal miljø. På rullebladet fantes alvorlig vold, utøver så vel som offer. Han elsket filmen nettopp på grunn av de ”kule” drapsscenene.

– Hvordan kan en og samme film utløse så ulike reaksjoner, spør Bjørnebekk. – Hos 16-åringen provoserte den fram et voldsomt sinne og 17-åringens fascinasjon var utvilsomt av en annen karakter enn min. Jeg betrakter fremdeles Natural Born Killers som en film med rom for forståelse og endring, men ikke ubetinget. Den inneholder vold som i høyeste grad er modellerbar, altså kan inspirere til vold. Resultatene fra vår forskning og internasjonale studier viser at modellerbarhet representerer kritiske skildringer med tanke på virkning på voldelig adferd. Filmen inneholder scener der seksualitet etterfølges av brutal vold. Dette er kritisk med tanke på å utvikle positive holdninger til voldtekt. Filmen og kyniske holdninger overfor kvinner er problematisk fordi det er vanskelig å avgjøre hvem som er helter og skurker. Den inneholder et rikt utvalg konfliktløsningsstrategier, som unge i risikosonen kan søke når de opplever at de er i desperate situasjoner, og kan fungere direkte destruktivt.

Ragnhild Bjørnebekk ser også med kritiske øyne på Quentin Tarantinos Pulp Fiction og Kill Bill filmer. – De har et problematisk budskap. I Kill Bill filmene for eksempel hevnerskens underkastelse under læreren og det at hevnen gis gyldighet. Hevnen var nesten utryddet som begrep i norsk kultur. Forbrytelser skulle ikke hevnes, men det offentlige skulle stå som en nøytral og rettferdig straffeinstans. Nå er hevnen på nytt blitt en aktualitet, delvis på grunn av innvandring fra andre kulturer, men også ved at hevnmotivet rettferdiggjøres i mediene. Estetisk og kunstnerisk er Tarantinos filmer fantastiske, men etisk, budskapsmessig, totalt forfeilet. Både internasjonalt og her i Norge går utviklingen mot at stadig flere jenter utøver voldskriminalitet. Fra å ligge på 4-5 % står jentene nå for rundt 25 % av volden. Hvorfor? Hva har endret seg? Risikofaktorene er de samme for jenter og gutter. Tidligere ble jenter selvdestruktive eller underkastet seg voldsmenn. Nå er de selv blitt voldelige. Dette har ikke noe med kvinnesak å gjøre. Kvinnene i risikosonene omfattes lite av den kvinnefrigjøringen som skjer ellers i samfunnet. Det kan derimot ha å gjøre med at antisosiale rollemodeller for kvinner nå er blitt mer og mer tilgjengelige i mediene.

– Men, hvorfor vil vi absolutt ha så mye voldsfiksjon når det kan være så skadelig?

– Mennesket har alltid hatt en fascinasjon for dramatiske situasjoner og et behov for å forklare hvorfor de oppstår. Samtidig er det et behov for å bryte grenser i kulturen og ikke minst er voldsfiksjon kommersielt utnyttbart

Bjørnebekk ser mange negative sider ved dagens film og medietilbud, men understreker at film påvirker vel så mye i positiv som i negativ retning. Selv bruker hun film som terapi på noen av sine voldelige klienter. – Mediene kan absolutt brukes aktivt og positivt for å utvikle bedre rollemodeller. Film er et flott virkemiddel fordi det skaper følelser og kan skape en bedre positiv læringssituasjon. Blant annet har jeg brukt filmen Dead Man Walking til å utvikle empati. Den har bidratt til å utvikle erkjennelse, at personen blir i stand til å se seg selv som voldsutøver og så bryte mønsteret. Jeg har brukt filmen Schpaaa til å bevisstgjøre gjengmedlemmene om gjengmekanismene og det har vist seg å gi en utrolig mulighet til å skape de vendepunktene som voldsutøverne trenger. Man må på forhånd gi noen tolkningsnøkler slik at tilskuerne ser visse ting i filmen. Bildeinntrykk kan ha utrolig sterk og varig virkning.

– Hva kan gjøres for å bøte på det du mener er medienes skadelige virkninger?

– Det er først og fremst barna som må beskyttes. Norge har undertegnet FNs barnekonvensjon der en forplikter seg til å gi barn vern og beskyttelse mot farlig medieinnhold. Filmskaperne må kjenne ansvar for de budskap de sender ut, de må ha en god utdanning der også dette fokuseres, de må ha en dyp kulturell innsikt. Film må lages slik at de ikke fører til at volden eskalerer. Økt kompetanse hos den enkelte er egentlig den eneste redningen. De som lager film skal være klar over noen er ekstremt sårbare for inntrykk fra mediene. Vi skal være ansvarlig for det vi sender ut og generelt for det vi kommuniserer. Det har med allmennmenneskelige forhold å gjøre. Når man sender ut et budskap gjennom moderne medier får man som oftest ingen umiddelbar reaksjon. Anonymisering i mediene åpner for ansvarsløshet. En skal være klar over at ungdommene i kriminelle miljøer er ekstremt sårbare fordi det i disse miljøene er en stor vilje til å bruke mediene på destruktive måter. Dagens mediesituasjon er veldig kompleks og gjør det vanskelig for kriminelle å slippe unna de belastede miljøene.

– Hva med aldersgrensesetting?

– Vi må bestemme oss om grensene skal gå på egnethetskriterier eller skadelighetskriterier. Grensene er litt problematiske i dag, det burde vært en litt annen grensesetting enn bare 11 og 15 år. For de fleste filmer holder det å sette veiledende aldersgrenser, men noen bør nok ha en fast aldersgrense. Også de over 18 år kan for øvrig skades av film, men man kan ikke bruke sensur for denne gruppen. Et alvorlig problem er at sensur og aldersgrenser ikke virker for dem som trenger dem mest fordi foreldrene ikke følger opp de fastsatte grensene.

– Det er altså ingen snarveier for smarte politikere på jakt etter rimelige og raske løsninger?

– Nei, det kreves en omfattende og langvarig forskning. Det må gjøres et langsiktig arbeid for å skape normer mot vold, både i form av lover og etiske regler. Forbrytelsens status kan senkes gjennom hvordan mediene beskriver kriminelle handlinger. Det skal ikke være mulig å fremstå med yrkestittelen vellykket kriminell. Det må utvikles normer og tankesystemer som er buffere mot negativ påvirkning. Det er jo slik at tidligere narkomane som ser en narkoman ta seg en sprøyte i en film kan føle stoffsuget og kanskje få tilbakefall. Selvsagt nytter det ikke å forebygge slike fenomener gjennom sensur, det er de eksnarkomane som må settes i stand til å håndtere en slik situasjon.

– Kultur, og dermed medier, kan brukes positivt i kampen mot vold og annen kriminalitet. Kultur helbreder. Kunst handler om å flytte grenser og gjøre verden til et bedre sted å være, fastholder Bjørnebekk.



Relatert

«Kjønnslige skildringer som virker støtende…» Om den norske pornografilovgivningen og rettspraksis

Z #4 2004: Hva menes med begrepet «støtende» i straffelovens pornografiparagraf? Medieviter Barbara [...]

Filmen og forbudet atter en gang

Z #3 1997: Med regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene og forslag til ny «filmlov», [...] | kun utdrag

No exit – a bit of the good old ultraviolence

Z #2 1994: Filmen er påvirket av virkeligheten – virkeligheten påvirkes av filmen – filmen er en [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Filmskaper uten kamuflasje

– Å kunne se uten å bli sett er bra for en filmskaper. Så alderen har sine positive sider, sier Anne Haugsgjerd. Den 78-årige filmskaperen kjemper mot aldersdiskriminering rett og slett ved å lage film. | kun utdrag

Caribou Ghosts and Untold Stories

– Om Kortfilmfestivalens spesialprogram «The Queer Indigenous Effect» Altfor lenge har opplevelsene til skeive og såkalte Two Spirit-personer vært «untold stories». Det er de ikke lenger. | kun utdrag


Fra arkivet

Norwegian Wood – Norsk kortfilm sett utenfra

Z #3 1993: Kortfilmfestivalen 1993 inviterte Marjorie Keller; filmskaper, forfatter og universitetslærer fra [...] | kun utdrag

Forord

Z #4 2008: «Formidling av erkjennelser er i Norge dessverre nærmest å regne som en undergrunnsaktivitet. [...]

Verden slik den burde være – om normative realismer i dagens kinesiske film

Z #1 2020: Proletariske, sosialistiske eller kapitalistiske realismer. Alle vil si noe om hvordan verden bør være. Jason McGrath ser på sammenhengene mellom filmer fra den revolusjonære perioden og dagens postrevolusjonære film. Og finner også likheter mellom kinesisk kampsportfilm og Hollywoods superheltfilmer. | kun utdrag