Den hellige vei – en samtale med Ragnar Lasse Henriksen
Love is War, Lasse Henriksen
1970 spillefilmdebuterte den 23 år gamle Ragnar Lasse Henriksen med Love is War . Han fylte selv rollene som regissør, fotograf og produsent. Fremdeles er dette den eneste langfilmen vi har fått se fra Henriksens hånd. Det som skiller Henriksens historie fra å bli en i mengden er mottagelsen filmen hans fikk.
TweetRelatert
Under en svart sol: Om Lasse Henriksen og ‘Love is War’
Z #4 1990: Helt i begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk den norske filmen et stort generasjonsskifte. Samtidig [...] | kun utdrag
Fra sivilisasjonen til søppelhaugen – en kritikk av Lasse Glomms «Sweetwater»
Z #3 1988: Romanbearbeidelser har en naturlig plass i det norske filmlandskapet, og har stått for noen av den [...] | kun utdrag
En 16 punkters samtale med Anja Breien
Z #2 2004: Anja Breien er den første norske kvinnelige regissør som gikk på filmskole. Det var for førti [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film
Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:
Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell
Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag
Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk
Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag
Fra arkivet
Hou Hsiao-hsien – en «indirekte filmstil»
Z #1 2010: Hou Hsiao-hsien er en av verdens største nålevende regissører, nå kinoaktuell i Norge med kritikerroste The Assassin. Chris Berry gir i denne teksten fra Zs Asia-nummer i 2010 en innføring til den taiwanske mesteren.
Internasjonal animasjon – norsk distribusjon
Z #4 1984: Hvert år arrangeres det en rekke store internasjonale animasjonsfilmfestivaler hvor hundrevis av [...] | kun utdrag
Når verden går under på film
Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.
