Stanley Tucci – gangster

22 år gammel ble Stanley Tucci uteksaminert fra skuespillerlinja ved State University of New York i 1982, den samme skolen som også har fostret Wesley Snipes og Hal Hartley. Om en gir seg til å fundere over skjebnen, ligger det muligens et forvarsel i at Stanley delte skole med nettopp disse to: den ene forhåndsbestemt til aldri noensinne å stå ensom på toppen av rollelisten til en amerikansk storfilm, den annen til aldri noensinne å lage en storfilm. Men det fører ingensteds hen å gi seg til å fundere. Stanley, Wesley og Hal gikk ikke engang i samme klasse.

Som så mange andre trådte Stanley Tucci de skrå bredder på Broadway og off-Broadway, før han gikk til filmen. Han fikk et ørlite gjennombrudd da han gjorde en gjesteopptreden i Miami Vice-episoden «Forakt for retten» i 1984. Slikt blir lagt merke til i filmverdenen, og året etter var han å se i en liten birolle i John Hustons mafiafilm Prizzis ære. Stanley fikk snart rykte som en utmerket birolle-gangster, og var lenge ikke annet enn en mer eller mindre ufyselig småkjeltring – selv når han fikk anledning til å spille en rolle på «rett» side av loven, for eksempel som den sleske aktoren i Barbet Schroeders Dødskysset.

Etter hvert har det også vanket større roller. Etter å ha lest seg opp på Midtøsten-terroristen Abu Nidal, gjorde Stanley en minneverdig figur som leiemorderen Khamel i Pelikanrapporten, der han jager den litt for oppvakte jusstudinen Julia Roberts. Foruten rollen som den forsvundne ektemaken i den nylig kinoaktuelle Daytrippers, huskes han kanskje best i dag som Richard Cross i den første runden med Murder One på TV2. Her var han en rik og mektig forretningsmann, mistenkt for mord. Han viser seg imidlertid som en hederlig mann tilslutt, selv om han går fra kona og gifter seg med søsteren til mordofferet. Med denne rollen ble Stanley til og med nominert til Emmy-prisen – fjernsynets Oscar – og var klar for å bane seg vei ut av gangsterrollen.

«Jeg elsker å spille, men jeg var frustrert over rollene jeg ble tilbudt. Jeg ønsket også å spille andre karakterer.» Bare i år har han spilt i fem filmer, og samlet har han medvirket i mer enn 30 filmer og fjernsynsserier. Men det var stadig italiener- og mafia-biroller han fikk tilbud om.

«Jeg så på meg selv som en som kunne gjøre hovedroller også,» sier den nå 37 år gamle skuespilleren, «men du vet hvordan det er: Hvis du vil ha noe gjort, så må du gjøre det selv.» Stanley begynte å skrive på et manuskript. Det var den eneste måten å bryte ut av rollemønsteret han hang fast i. Ni år til endes løp han rundt i stua, smakte på replikker og prøvespilte karakterene og dialogen sin. Til sist langet han papirhaugen over til fetteren Joseph Tropiano, for å få en annens mening om skaperverket. Det fetteren tilførte Stanleys manuskript var hovedsaklig struktur, mens dialogen sto urørt.

«Du ser det mer fra en skuespillers synsvinkel,» sier Stanley om fordelen med å ha en skuespillerkarriere bak seg når en skal skrive filmmanuskript. «Du ser det mer fra et karaktersynspunkt enn i forhold til plotet.» Innenfor tradisjonell Hollywoodfilm har alltid plotet vært det sentrale. Når en historie skal fortelles, er dialogen et effektivt hjelpemiddel til å gi tilskueren nødvendig informasjon om intrigen og til å drive historien fremover. Dialogen har derfor gjerne en rent instrumentell funksjon, og gir skuespilleren lite spillerom til å utforske en karakter. Det har først og fremst vært styrken til europeisk film, hvor dialogen har vært mindre mekanisk og ofte har en mer emosjonell karakter. Det er karakteristisk at en av de mest berømte amerikanske skuespillerne gjennom tidene, Marlon Brando, var notorisk kjent for aldri å huske den enkleste replikk, og derfor bare gryntet eller fant på ting underveis. Brandos metode var et sant mareritt for tradisjonsbundne amerikanske regissører, men det var slik Brando skapte karakterer – ved å plukke fra hverandre dialogen. Styrken i Stanley Tuccis dialog ligger nettopp i at ordvekslingen ikke lenger skjer i fullstendige setninger, underlagt plotet. Det stotres og stammes, og det finnes total stillhet. Kanskje særlig stillheten lar karakteren tre sterkere frem.

Den store kvelden
Stanley Tuccis manuskript ble omsider til en film. Big Night er fortellingen om de to brødrene Primo og Secondo som forgjeves prøver å drive en restaurant i en søvnig kystby i New Jersey. Primo er en prima kokk som aldri lar ytre forhold virke inn på de rettene han kreerer. For han kreerer nemlig, han lager ikke mat. Primo er en sann kunstner, mens Secondo er mest opptatt av å holde det lille stedet i gang, og hver dag ser det ut til at håpet svinner om å klare det, med mindre Primo svikter sitt hjemlands stolte mattradisjoner, og lærer seg å lage «helligbrøde»: pasta med ris, på samme tallerken. Amerikanere vet ikke bedre.

Dette lille dramaet om striden mellom børs og katedral, levebrødet og kunsten, nøyde ikke Stanley seg med å skrive, han ville også regissere. «Folk vil ta hånd om deres egne liv. Som skuespiller er du i hendene på andre, og tilbringer mye tid med å reise rundt med et filmteam for å spille en rolle noen har bestemt at du er god for. Det er hardt når du har familie,» sier Stanley om hvorfor det har blitt slik en mote blant skuespillere å regissere sin egen film. Det er nemlig ikke lenger bare Clint Eastwood, Jodie Foster eller Kenneth Branagh som går i skytteltrafikk mellom kameraets for- og bakside. De siste to årene har alt fra veteraner som Al Pacino og Matthew Broderick til nykomlinger som Kevin Spacey eller Steve Buscemi, laget sine egne filmer. «Det gir et annet perspektiv på det å lage film. Det er viktig for skuespillere å bytte roller, og for eksempel Steve Buscemi lyktes virkelig med sin regidebut Trees Lounge.»

Om vi skal tro Stanley gir skuespilleryrket de beste forutsetninger for å lære regissørjobben: «Du sitter og venter på settet og bare ser og ser på alt det filmteamet foretar seg, og du lærer utrolig mye på den måten.» Men det blir også lite relevant praksis på det viset. Så under en levesetning om at to halvstuderte regissører uten tilbud om lærlingeplass i sikte, er bedre enn ingen regissører, tok han kontakt med sin gamle high school-kamerat Campbell Scott (sønn av George C. Scott, mest kjent som den første skuespilleren som nektet å ta imot Oscar-prisen) for å ha ham som medregissør. Også Campbell er skuespiller, så dermed ble det to skuespillere som debuterte bak kamera. «Det er nesten et under at noen var villige til å spytte penger i filmen,» har Stanley sagt i et intervju: «Tenk deg, ingen liker å arbeide med to regissører på settet, og samtidig er vi skuespillere som aldri har regissert en film før.»

Å ha vært skuespiller gir ikke bare gode forutsetninger for å bli regissør. Det er også en verdifull erfaring for en regissør, hevder Stanley: «Du vet hvordan du vil snakkes til som skuespiller, og legger av deg ‘kom-deg-ut-av-brakka-og-gjør-jobben-din’-sjargongen. Alle på settet skal behandles likt når det er opp til meg.» Den demokratiske ånden og godviljen i Stanleys ord, oppleves imidlertid å stå i et visst motsetningsforhold til ansvarsfordelingen han legger opp til. På den ene siden ønsker han likeverd blant alle som deltar på en innspilling. Det ser ut til at han legger vekt på regissøren som en medspiller for skuespillerne, noe som minner om dialoginstruktørens rolle i Hollywoods gullalder, da selv hovedregissøren i høy grad bare var en del av et arbeidslag. På den annen side tar Stanley personlig hånd om nesten alle de mest sentrale funksjonene under innspillingen – han er manuskriptforfatter, regissør, produsent og skuespiller – og har dermed samlet nærmest all makt i sin hånd, slik målet var innen auteur-tradisjonen. «Idealet er å være auteur. Hvis du finner en god produsent, er det mulig å få arbeide relativt fritt.»

Friheten har nok ikke hatt altfor trange kår under innspillingen av Big Night, for man kan stusse litt over noen av de kunstneriske valgene i filmen, og at de er gjennomført i en amerikansk film. Åpningssekvensen består av flere lange og dialogløse klipp, mens sluttscenen er fem intense minutter med statisk kamera. Alt vi ser er Secondo som lager en omelett, alene i restaurantens kjøkken. Ingenting er klippet bort, ingen nærbilder. «Vi følte det var risikabelt,» sier Stanley, «men det var likevel den mest interessante måten å løse det på. Studioet ba oss om å sette inn en annen slutt, men vi holdt på vårt og jeg tror det fungerte.» Og sluttscenen fungerer uten tvil. Alle frustrasjonene og de latente konfliktene som har bygget seg opp mellom restaurantbrødrene gjennom filmen, gjør at sluttscenen, som i seg selv er fullstendig tappet for ytre spenning, formelig dirrer av spenning. Scenen er ganske enkelt vakker, og fullstendig atypisk for film fra den vestlige verden. Det er ikke så sikkert Sight & Sounds Peter Matthews tok munnen for full da han i anmeldelsen sin nylig – og til tross for visse reservasjoner i forhold til filmen forøvrig – hevdet at scenen, på sin stille måte kanskje er «den mest ualminnelig rørende slutten i den nære filmhistorien.»

Big Night ble etter hvert litt av en suksess til å være slik en uavhengig produksjon, og den mest sette independent-filmen i USA i fjor. Fetterne Stanley og Joseph kunne også hente «Waldo Salt Screenwriting Award» med seg hjem fra 1996-utgaven av Robert Redfords Sundance-festival.

Idiotbåten
Suksessen med Big Night ga Stanley vann på skuespillermølla. Han fikk mer spennende roller, men ville likevel lage mer film. Ship of Fools heter det nye prosjektet hans, og nå har han både skrevet manus og regissert helt alene (foruten å produsere og spille). «Jeg hadde et klart bilde av hva jeg ville,» sier han, og følte derfor ikke behov for å søke råd hos andre. Men han var langt fra overlatt til seg selv under innspillingen. Campell Scott var med her også, men denne gangen foran kamera i en av rollene. «Andre Belgrader var der og assisterte med regisseringen da jeg var foran kamera. Han sa hva som var bra og hva som ikke fungerte.»

Andre Belgrader som for tiden er professor i teater ved universitetet i San Diego, var egentlig med som skuespiller han også. Ellers består staben av mange av de samme som var med på Big Night-innspillingen – blant andre Isabella Rosselini og Tony Shalhoub – men også enkelte nykommere som Lily Taylor. «Jeg vil gjerne ha et fast lag som jeg kan lage film med i New York. New York har så mye å tilby,» sier Stanley.

Samtidens New York ser imidlertid ut til å ha visse begrensninger i regissørens øyne. Handlingen i Big Night er lagt til 50-tallet – «matlagingssettingen passet ikke så godt i dag, så det var bedre å legge det til 50-tallet» – mens Ship of Fools er lagt helt tilbake til 30-tallet. «Det er fordi jeg elsker stilen på 30-tallet. Det er dessuten viktig i en farse å ikke la samtidige assosiasjoner komme i veien.»

Det er som med eventyrets «det var en gang…». Abstrakte emner lar seg kanskje lettere isolere og rendyrke i perfektum. «Begge filmene har samme tema, de handler om konflikten mellom kunst og penger, men de tilhører vidt forskjellige genre. Ship of Fools er en ren farse.»

Når Stanley Tuccis farse om de to arbeidsløse skuespillerne når våre breddegrader, er foreløpig ikke klart. Innspillingen ble nettopp avsluttet, og det blir nok både vinter og vår før den dukker opp. Det som er sikkert er at Big Night snart er klar for norske kinoer, etter lenge å ha svevd i det uvisse. Kanskje det er fordi alskens filmreportere har vært mest opptatt av å avlure Hr. Tucci familiehemmeligheten: oppskriften på pastakaken Timpano, retten som lar noen hver sitte sulten tilbake i kinostolen mens sluttekstene ruller over lerretet.

Utvalgt filmografi:
Prizzies ære (Robert Houston, 1985)
Billy Bathgate (Robert Benton, 1991)
The Public Eye (Howard Franklin, 1992)
Rolleskiftet (Prelude to a kiss, Norman René, 1992)
Beethoven (Brian Levant, 1992)
In the Soup (Alexander Rockwell, 1992)
Pelikanrapporten (Alan J. Pakula, 1993)
Somebody to Love (Alexander Rockwell, 1994)
Det kunne hende deg (Andrew Bergman, 1994)
Dødskysset (Barbet Schroeder, 1995)
Daytrippers (Greg Mottola, 1996)
Big Night (Stanley Tucci/ Campell Scott, 1996)
Life During Wartime (Evan Dunsky, 1997)
Ship of Fools (Stanley Tucci, 1998)



Relatert

Stranger than Paradise

Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag

Filmfestivalen i Deauville: amerikansk og uavhengig

Z #1 1990: Uavhengighet. Selve ordet har en umiskjennelig gjenklang av amerikanske frihetsidealer. Men i USA [...] | kun utdrag

Independent rebell – et intervju med Jim Stark

Z #4 2005: Jim Stark har vært co-produsent på Jarmusch-filmen Down by Law og produsent på Coffee and Cigarettes og Mystery Train. Han har jobbet med Gregg Araki, Steve Buscemi og mange andre kjente skuespillere og regissører, men har også hele tiden brakt nye talenter fram i lyset. De siste årene har han jobbet med norske Bent Hamer på Charles Bukowski filmatiseringen Factotum.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Det arkaiske smilet

Z #1 1996: I begynnelsen av Francois Truffauts Jules et Jim ser de to uadskillelige kameratene Jules og Jim Iysbilder greske statuer hos en kunstnervenn. Spesielt bildet en gudinne, et kvinneansikt, forhekser dem med sitt arkaiske smil.

8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film

Z #1 2001: Z har spurt 8 norske regissører om deres syn på nedleggelsen. Blant de som reagerer sterkt og [...] | kun utdrag

Om å skrive morsomt for film

Z #1 2002: Axel Hellstenius er en av Norges mest aktive manusforfattere. Han har skrevet manuskriptet til en [...] | kun utdrag