Paul Auster snakker om sine favorittfilmer

Nå vil jeg fortelle om filmer jeg elsker, og samtidig forsøke å forklare hvorfor jeg elsker dem. Det meste av min tid har jeg brukt på å skrive bøker. Jeg har også både hatt gleden av og fått sjansen til å jobbe med flere filmer. Dette har gitt meg muligheten til å reflektere over forskjellen på det å skrive historier ned på papiret og det å skrive historier for lerretet. Forskjellene er faktisk veldig store. I begge tilfeller prøver man å fortelle en historie om mennesker, men midlene man har til disposisjon er totalt forskjellig fra hverandre. En roman eksisterer i tre dimensjoner. Romanen er gjennomsyret av den virkelige verden. En verden av sansning og berøring. Filmen på sin side er et todimensjonalt kunstmedium projisert på et flatt lerret og alt som skjer eksisterer innenfor de oppsatte rammene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2003 Bestill nummeret

Relatert

Ingen relaterte saker.

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

Av Stephen Glynn

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag

Fra arkivet

Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje

Av Jan Grue

Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.