Orson Welles: 1915-1985

Citizen Kane er et vannskille på mange måter – formalt bl.a. ved sin fortellerstruktur, bruken av overlappende lydteknikker, dypfokuset i fotograferingen osv. – men også gjennom sin symbolverdi. Welles’ unike kontrakt med filmselskapet RKO, kort formulert som full kunstnerisk frihet, avfødte denne «tidenes beste film» som igjen ble en målestokk for alle som i ettertid ville skape film uten å måtte gå kompromissets vei med kapitalen bak filmindustrien. Mye er sagt om Welles’ karriere etter Citizen Kane. Hollywood vendte ham ryggen, han ble knust av kommersialismens evig rådende paradigme i filmindustrien.

Mer fruktbart er det å se Welles’ karriere i lys av den samme uavhengige ånd han preget sitt mest berømte verk med. Welles var en «independent» 50 år før begrepet ble en betegnelse på off-Hollywood film. Brorparten av Welles’ post-Kane prosjekter var enten selvfinansiert eller igangsatt på beinhard akkord med systemet de ganger han jobbet på innsiden av det. At han var en slags Prometheus innen filmkunsten er delvis tilfelle, men like mye en forestilling skapt av Welles’ alltid arbeidende selvmytologiserende fantasi.

Orson Welles’ unge år som vidunderbarn kulminerer i hans triumfer som nyskaper i amerikansk teater og den herostratisk berømte radio-sendinga «The War of the Worlds» i 1938. Den enorme publisitet Welles skapte omkring alt han foretok seg var nok den egentlige grunn til at Hollywood fant å måtte satse på dette «geniet» på 23 år.

Etter Citizen Kane i 1941 laget han en, av RKO-selskapet sterkt beskåret, film over Booth Tarkingtons roman The Magnificent Ambersons (1942). Et langt modnere, mer ettertenksomt verk enn Citizen Kane, men like mye en mutilert torso i sin nåværende form. Etter å ha mistet all godvilje i Hollywood satset han på skuespillerkarrieren, og vekslet resten av sitt liv mellom hovedroller og godt betalte biroller som lånte hans stjernenavn til filmene og ga Welles penger til å finansiere egne prosjekter. Hans forsøk som mainstream Hollywoodregissør avfødte The Stranger i 1945, en solid thriller, og den mer særpreget Welles’ke The Lady from Shanghai (1948), en film noir med nesten misantropiske overtoner.

Hos Shakespeare fant Welles både inspirasjon og livslang kjærlighet til «The Bard» og hans verk. Hans filmer kretser alltid omkring maktens tiltrekning og pris. Hans tre Shakespeare-filmer er dypt personlige tolkninger av tekstene sett gjennom maktmenneskets alt mer paranoide slørede blikk. Macbeth (1948) er skarpskåren og spartansks Othello (1952) oversådd, barokk og dyptborende, mens hans «Shakespeare-sandwich» Chimes at Midnight (1966) ser menneskets higen som en brusten ønskedrøm gjennom Shakespeare-figuren John Falstaffs øyne. Welles øvrige litterære adaptasjoner inkluderer Kafkas Prosessen (1963), en ganske utvendig tolkning hvor hans stilistiske mesterskap gjør enhver dypere implikasjon temmelig obskur, og Karen Blixen-filmatiseringen Une histoire Immortelle (1968), Welles’ første fargefilm og den mest meditative av filmene hans.

Welles forsøkte et come-back i Hollywood i 1958 med Touch of Evil, en kriminal med sterke melodramatiske trekk, et av hans mest illusjonsløse essays i maktpsykologiens irrganger og en av hans visuelt mest frapperende filmer ved siden av Citizen Kane. Før dette laget han en «europeisk Kane» i Mr Arkadin/Confidential Report (1955), hans vel mest barokke og eksentriske film. Filmen er blant Welles’ minst sette og fortjener et annet ettermæle enn som et rent kuriosum. Vitaliteten i Welles’ filmer røper lite av de problemer som lå til grunn i hver enkelt films tilblivelseshistorie. Denne vitaliteten er høyst tilstede i det som ble hans siste fullførte film F. for Fake (1973), en bagatell om kunstfalsknerier som på nesten magisk vis løftes av Welles til en tenksom og vittig utlevering av egen myte og kunstsyn. Impresjonisten Welles trer i et øyeblikk klart fram for så å tåkelegges i den magi han gjorde et livsverk av å blende oss med. Welles’ karriere er meget omfattende og mangefasettert. Den engelske skuespilleren Simon Callow legger i disse dager siste hånd på bind 2 i sin volumiøse og definitive Welles-biografi. Bind 1 dekker hans første 25 år. For videre studier i Welles’ liv og verk kan dette pågående biografi-livsverket ikke anbefales sterkt nok. Welles er en filmskaper ingen filmarbeidere eller filminteresserte kommer utenom.

Relatert stoff: Citizen Kane er omtalt av Erik Gustavson i Z nr.2/94 og av Ingrid K. Dokka i Z nr.4/95. The Magnificent Ambersons er omtalt av Torkil Berge i Z nr.3/88.



Relatert

Orson Welles på sporet av den tapte tid – en omtale av «Familien Amberson»

Z #3 1988: Orson Welles var en av filmhistoriens mest ambisiøse kunstnere. Hans storverk Familien Amberson [...] | kun utdrag

Kampen om Citizen Kane

Z #2 1996: The Battle over «Citizen Kane» heter en fersk film om kampen som utspilte seg bak [...] | kun utdrag

Tvillingskjebner – John/Woos amerikanske jeg

Z #1 1998: «Yeah, he can direct an action scene – and Michelangelo could paint a ceiling», [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Den siste humanist i Europa

Z #3 1984: Lars von Triers Forbrytelsens Element er en selsom reise i drømmen, kriminalgåten og den [...] | kun utdrag

Lindsay Andersons dokumentarfilmer

Z #3 1995: Blant visningene av utenlandsk film i år hadde kortfilmfestivalen i Grimstad også en serie med et [...] | kun utdrag

Sonja Henie

Z #1 2013: Sonja Henie - tegneserie signert Aidan Koch | kun utdrag