Fascistiske fantasier – tvetydigheten i Starship Troopers

Starship Troopers tør være en av de siste årenes mest bemerkelsesverdige Hollywood-filmer: Tankevekkende, tvetydig, bisarr og svært underholdende. Men da Starship Troopers kom i norsk distribusjon i mars, var mottagelsen i de største norske avisene preget av total uforstand. Man kunne lese at Verhoeven «tar det endelige skrittet ut i det rene sprøyt» (Dagbladet) og «det hittil mest hjernedøde bidrag til den endeløse bølgen av amerikanske stjernekrigsfilmer» (VG, forøvrig fra samme anmelder som ga Spice Girls-filmen dobbelt så mye i terningkast som Sokurovs Mor og Sønn). Aftenposten var noe mer saklig, men det var vanskelig å holde seg alvorlig når man leste at «det totalitære samfunnet presenteres med en slik entusiasme at det blir ubehagelig — det hjelper ikke at disse sekvensene kamufleres som ‘filmavis-klipp’». Hvis det er noe man er sikker på når man forlater salen, så er det at iallfall disse sekvensene er ment satirisk. Tonen her er så overtydelig parodisk at den bryter helt med tvetydigheten i resten av filmen. Heldigvis bekreftet Dagsavisen Arbeiderbladet sin posisjon som en av de ytterst få norske aviser med både kunnskap og vilje til å ta film på alvor. Blant annet skrev Osman Kibar at «denne regissøren vil bli studert i hjel om noen år, når noen vil ha rehabilitert mannen».

At filmen oppleves som bisarr er ikke noen overraskelse når den kommer fra Paul Verhoeven. Han har egentlig mange likhetstrekk med andre eksentrikere som Lynch og Cronenberg. De er alle preget av personlige besettelser og har vold som et felles tema. Det mirakuløse er at Verhoeven har fått megabudsjetter til rådighet i en tid hvor regissører står ytterst svakt i Hollywood. Det skyldes naturligvis Verhoevens teft for å veve sin personlige agenda inn i filmer med masse-appell. Som i hans beste arbeider Robocop og Total Recall; ekstremt underholdende og fartsfylt sci-fi med klare satiriske innslag, preget av Verhoevens grand guignol-aktige og grensesprengende voldsbruk.

Å arbeide innenfor rått kommersielle sjangere øker ikke akkurat sjansene for å få aksept fra kritikerhold. Det er fristende å sammenligne med Douglas Sirk, som på 50-tallet hadde stor suksess innen sjangeren «melodrama for kvinner», også kalt «women’s weepies». Men filmene, sett på den «riktige» måten, inneholdt også ofte en annen historie som kunne snu fullstendig opp ned på «dekkhistorien», og brakte noen av de mest nedsablende kritikker av middelklassens USA man har sett. Sirk ble ikke anerkjent av kritikerne før Fassbinder på 70-tallet erklærte ham som et forbilde.

Den ytre handlingen i Troopers er altså ikke så viktig og skal bare gjengis i korte trekk. Det hele foregår 400 år inn i framtiden, i et gjennommilitarisert samfunn preget av nazistiske/fascistiske holdninger og ikonografi. Jorda er truet av vesener fra planeten Klendathu, befolket av kjempemessige insekter som slåss med en utrolig blodtørst og villskap. Filmen kan deles i to: Den første delen følger en gruppe ungdommer som verver seg i hæren og trenes opp til å bli sendt ut i krig, den andre skildrer slagene mot de fremmede vesenene.

Filmen forsøker ikke å gi et realistisk bilde av en framtidig krig. Bruk av infanteri virker ganske anakronistisk i en verden som råder over avansert teknologi, særlig troverdig er det heller ikke at soldatene benytter en slags maskinpistoler. Verhoeven prøver snarere å gjengi hvordan man forestilte seg framtiden fra en 50-tallssynsvinkel (Robert A. Heinleins kilderoman er skrevet på slutten av det tiåret), det kan man også se på en del av kulissene og personenes blåøyde optimisme. At soldatene bare tar dekning i en grop når de smeller av taktiske atomladninger på slagmarken, gjenspeiler datidens naive holdning til strålingsfare. Men denne 50-tallsvinklingen er bare en understrøm i filmen, det er 90-tallet som settes i fokus.

The Beautiful People
Et fremtredende trekk ved filmen demonstreres av jenta Denise Richards «spiller». Hun introduseres i profil i et bilde som viser hennes perfekte oppstoppernese. Deretter vender hun seg rett mot kamera og smiler, nei vent — hun drar leppene til begge sider med geometrisk presisjon og viser fram en rad med perfekte tenner. Denne ultrastiliserte presentasjonsmåten slår an tonen, og det synes som et bevisst grep at nesten alle de unge personene i denne filmen er demonstrativt dukkeaktige. Spillet er som generert av en synthesizer, helt uten under- og overtoner, og den skyggefattige lyssettingen fremhever personenes og omgivelsenes overflate. Med åpenbar entusiasme finner ungdommene seg til rette i «A World That Works». Dette er nemlig ikke bare et totalitært samfunn, men en verden hvor grunnheten råder totalt. Ingen stiller spørsmål ved samfunnet, og samtaler føres kun på det mest forenklede såpeoperanivå. Verhoeven viderefører og forsterker her trekk fra vår egen tid — konformitetstrang, skjønnhetsidealer, karrierejag og trivialisering av kulturen.

Bortsett fra segmentene fra FedNet — en kombinasjon av internett og TV-kanaler — ser vi ikke noen åpenbar parodi av det åndsforlatte miljøet, som man kan finne av forstadskulturen i en film som Edward Scissorhands. Mangelen på individualitet og innsikt gir karakterene faktisk av og til en uskyld som kan være ganske rørende. Verhoeven tar ikke stilling, han formidler filmens verden ut fra personenes eget bevissthetsnivå og perspektiv. Det er opp til publikum å trekke konklusjoner, og filmens ironi skapes dermed av oss.

Karakterenes mangel på perspektiv blir nemlig stående i sterk kontrast til tilskuerens allvitende rolle. Mens handlingen er formidlet med uutgrunnelig nøytralitet splittes filmen jevnlig opp av propaganda-utsendinger fra FedNet, hvor Verhoeven med bred pensel parodierer alt fra CNN («It’s an ugly planet…a bug planet» sies det under en direktesending fra invasjonen av Klendathu) til propagandafilmer fra annen verdenskrig. Man må anta at FedNet som det blir presentert for oss her er et grovt vrengebilde av det FedNet som eksisterer i Starship Troopers’ diegetiske verden, og skal fungere som en tydeliggjøring av de mange negative trekkene ved samfunnet. FedNet-utsendelsene fremmedgjør dermed tilskueren og oppmuntrer til en nærmest antropologisk avstand overfor handlingen i filmen.

Å se denne filmen kan gi noe av den samme følelsen som å se The Birds. Den filmen er også befolket av relativt grunne mennesker, og vi inviteres til å betrakte personene snarere enn å føle med dem. For eksempel var Hitchcock spesielt fornøyd med sin instruksjon av Tippi Hedren: Hvert eneste av hennes ansiktsuttrykk har en funksjon i filmen, ingen er overflødige eller tilfeldige. Spillet hennes (for all del, glimrende) er under jernhard kontroll av manus, som igjen er styrt av regissørens innsikt i menneskelig adferd. Noe av den samme presisjonen kan man se i Verhoevens effektive regi, knapt et bilde føles overflødig.

Verhoeven synes opptatt av hvordan klisjeer fra media og underholdningskultur påvirker moderne menneskers adferd. Det er sagt om denne filmen at Verhoeven bryter ned og analyserer populærkulturen i sine enkelte bestanddeler. Scene for scene ledes Verhoevens marionetter gjennom en veritabel katalog av arketypiske situasjoner fra forskjellige filmsjangere. Det blir aldri kjedelig fordi han med smittende entusiasme demonstrerer klisjeenes forførende kraft; tross alt har de sitt utspring i basiske situasjoner i menneskers liv. Ofte gir han også klisjeene en egen vri med sin umiskjennelig komisk-sjokkerende bruk av vold.

Det militære ideal
Michael Ironside spiller en av de få markante skikkelsene i filmen, infanteriløytnanten Jean Rasczak. Han framstår som et militært ideal på grunn av sin profesjonalisme og beinharde kampmoral. Ironside overspiller med subtile midler og framstiller Rasczak som en blanding av trygg farsskikkelse og voldspsykopat med en nærmest seksuell tilfredsstillelse av voldshandlinger. Ubetalelig er scenen hvor han stikker hånden inn i skallen på en soldat som blir funnet med et stort hull i hodet, og bare finner blod og slim. Med megetsigende, men velbehagelig stemme sier han: «They sucked his brains out»! Kombinasjonen av det absolutt ufyselige med replikkens double entendre er et godt eksempel på den særegne tonen i filmen.

Rasczak fatter stor interesse for Johnny Rico etter at sistnevnte utmerker seg i strid. Siden blir troppens nestkommanderende snappet opp av et flygende insekt, og Rasczak skyter ham for å forkorte hans lidelser. Men hvorfor gjør han det med et tilfreds nikk til seg selv? Han er nok stolt av sine skyteferdigheter, men handlingsforløpet kan faktisk tolkes dithen at han bevisst utsatte soldaten for fare ved å dirigere ham opp i høyere terreng, hvor han var et lett bytte. Rasczak var allerede oppmerksom på at fienden var nær. Ryddet han ham unna med hensikt, slik at hans nye favoritt Johnny Rico kunne ta over som nestkommanderende?

Med Verhoeven på sirkus
Under den prektige og veltilpassede overflaten til resten av personene lurer imidlertid også sterke krefter. En futuristisk versjon av en amerikansk fotballkamp er filmet som et oppgjør på liv og død, og i en slåsskamp mellom Johnny Rico og Zander legger personene plutselig for dagen en dyrisk brutalitet. Verhoeven både frykter og fascineres av vold, og denne motsetningen er en hoveddrivkraft bak hans filmer.

I The Searchers svarer John Wayne rasende «What do you want me to do, draw a picture of it?» når noen spør nærgående om skjebnen til en person som Wayne nettopp har funnet død ille tilredt. I Verhoevens storyboards finnes det mange slike tegninger, og det er tydelig at det gir ham stor tilfredsstillelse å virkeliggjøre dem på lerretet, gjerne så ufyselig som mulig. Det er sjelden å se en film med så mange lemlestelser, og Troopers er til tider som en splatterfilm på stort budsjett. Tempoet er riktignok så høyt at det sjelden blir dvelt ved de enkelte voldshandlingene, men den kumulative effekten er stor.

Verhoeven har i et intervju beskrevet hvordan han som seksåring under krigen overvar oppryddingsarbeidet etter et nedskutt engelsk fly i Holland. Likene var bare kjøttstykker som tyskerne lempet opp i en kasse. «Wow! So that’s how it happens! The body is just apart!», tenkte han. En solid demystifisering av menneskets dødelighet, og som voksen annonserer han denne dødeligheten som hovedattraksjon i en blodig sirkusforestilling hvor han nærmest med barnlig fryd lar mennesker bli kuttet i to, for så å vifte med delene i ansiktet på publikum. I tidligere filmer gikk han kanskje for langt enkelte ganger (Peter Weller i Robocop skutt gjennom hodet på en meget realistisk måte i nærbilde), men i Troopers kan volden oppleves som frigjørende, som et genuint uttrykk for regissørens besettelse, snarere enn et spekulativt grep som i så mange Hollywood-produksjoner.

I en helt sentral scene blir imidlertid sirkuset til dødsens alvor, nemlig under den første trefningen, når menneskene i en mislykket operasjon forsøker å innta Klendathu. De lander på et ugjestmildt og mørkt sted, totalt uforberedt på synet som møter dem: Flokker av demoniske, gigantiske insekter som utstøter gruvekkende lyder idet de langsomt kommer ut av mørket og stiller seg opp i kampformasjon. Verhoevens mesterlige eksposisjon formidler hvordan de stadig mer panikkslagne soldatene blir klar over situasjonen. Så bryter en lengre sekvens løs hvor de forvirrede soldatene blir pint, plaget, revet i to og spiddet på de forferdeligste måter; alt i et inferno av skuddstøy, gny fra insektene, smerteskrik og dundrende musikk. Hele sekvensen er nådeløst effektivt regissert og ligner på Verhoevens personlige helvetesvisjon.

Et annet aspekt ved voldsbruken er den mishandlingen soldatene blir utsatt for av sitt eget system. Disiplinærbrudd blir straffet med offentlig pisking. Soldatene har høy kampmoral og er mer enn villig til å tilby seg som kanonføde i en krig de knapt forstår. Angrepsropet «Come on, you apes! You wanna live forever?» (forøvrig tatt rett fra Heinleins bok) er svært illustrerende for den infantile lojaliteten som blir utvist. Den unge alderen på de nye rekruttene som «veteranene» hoderystende mottar, fører tankene til Hitlerjugend.

Film som rusmiddel
La oss senke ambisjonsnivået en stund og bedømme Starship Troopers kun som sjangerfilm. Filmen skifter karakter omtrent midtveis og ikler seg den rene actionfilmens uniform, selv om Verhoeven stadig prikker inn treffere som sørger for at tonen fra første halvpart holdes vedlike. Den siste delen er et glimrende eksempel på en type actionfilm som har oppstått de siste årene (et annet godt eksempel er Terminator 2, som også har Mark Goldblatt som klipper), en type film som ikke er avhengig av handling i vanlig forstand. Den er beslektet med John Woos actionfilmer fra Hong Kong og kan kanskje beskrives som en filmatisk berg-og-dalbane eller filmatisk technomusikk; en nærmest abstrakt symfoni av ren filmform, kjennetegnet av høyt tempo, ultrakjapp og medrivende klipperytme, spesialeffekter og suggererende lyd og musikk. Film som rusmiddel, kan man si, som det er en nytelse å hengi seg til når det er så mesterlig utført som her. Det er klart det er en smakssak om man har sans for denne sjangeren, men det er litt trist at Norges tre største aviser ikke kan stille med kyndige anmeldere, i stand til å bedømme en slik film på sine egne premisser.

Starship Troopers har også andre aspekter. Den er en av få filmer som glimtvis lykkes i å formidle en ekte følelse av «sense of wonder», et sentralt begrep innen SF, som forsøksvis kan beskrives som en følelse av undring og respekt overfor universets enorme utstrekning, dets utømmelige muligheter og menneskets litenhet i forhold. Filmen inneholder noen svært vakre scener av en slik natur: Panoreringen over formasjonen av romskip i ferd med å droppe soldater på Klendathu før den første trefningen; det majestetiske synet av plasma som blir slynget ut i verdensrommet for å angripe den samme formasjonen; soldatene i landsettingsstyrken som i et trolsk lys støter på kilden, enorme insekter som skyter plasmaet ut fra sin egen kropp; synet av romskipet Rodger Young som langsomt brekker i to; oversiktsbildet av sletten rundt militærfortet Whiskey Outpost idet soldatene må flykte luftveien og ser sletten dekket av kjempeinsekter.

A great future
Starship Troopers er en film fylt av motsetninger, underlige impulser og merkelige sammenblandinger, men den viser oss først og fremst en gjennomført kunstig verden. Men i et kort, magisk glimt trekker Verhoeven linjene tilbake til noe opprinnelig og ekte. Et vellykket felttog skal feires, og blant festrekvisittene som militærledelsen har brakt til veie, finner en soldat en grønn, selvlysende fiolin. Han gir seg til å spille en folkemusikkaktig melodi, samtidig starter to av hovedpersonene å danse. Måten dette er iscenesatt og fotografert på, skaper et lite øyeblikk av genuin menneskelig varme i denne kjølige filmen.

Men inntrykket man sitter igjen med etter visningen er heller svart. I sluttminuttene kaster Verhoeven litt av sin uutgrunnelige maske, og filmens bisarre ironi nærmer seg bristepunktet. Menneskene har forstått at de må skaffe seg kunnskap om insektsamfunnet, og dermed går krigslykken etterhvert deres vei. En av fiendens brain bugs («You’re a big, fat, smart bug, aren’t you?» som den sensitive Johnny Rico hilser den med under det første møtet) tas til fange, og det etableres at fienden innehar menneskelignende psykologiske trekk. Diagnosen stilles via telepati av en ekkel nerd i Gestapo-uniform: «It’s afraid!» konstaterer han triumferende, og dette utløser et nærmest orgasmisk gledesutbrudd blant troppene. Ikke nok med at fiendene har følelser de også, men de uttrykker til og med svakhet. Senere ser vi på FedNet en brain bug bli utsatt for de mest hensynsløse og tølperaktige eksperimenter, ledsaget av oppildnende musikk og banale slagord.

Menneskenes avanserte tekniske kunnskap, frigjort fra etiske normer, aksept av ensretting og vilje til å underkaste seg et sterkt lederskap, ser ut til å gjøre oss til perfekte redskap for å erobre verdensrommet — det ultimate Lebensraum.