Arthaus – film for kunstens skyld

Arthaus – stiftelsen for filmkunst er en uvanlige blomst i floraen av norske filmimportbyråer.  Arthaus ble stiftet i 1992 av Norsk filmklubbforbund og kan etter 10 års drift se tilbake på ikke mindre enn 177 importerte filmer, noe som tilsvarer nær 10% av samtlige kinofilmer importert til Norge i perioden. At besøket på Arthausfilmene i gjennomsnitt utgjør mindre enn en prosent av det totale kinobesøket tyder på at stiftelsen har vært tro mot sitt eget formål: Å importere film av høy kvalitet som ikke nødvendigvis er kommersielt salgbare.

Mens alle de øvrige byråene, enten de er aksjeselskaper eller personlige firmaer, har hatt  næring som formål, er Arthaus en selveiende stiftelse. Stiftelsens formål er i følge vedtektene rent filmkulturelt, og det fremgår spesielt at næringsvirksomhet ikke er en del av dette formålet. Stiftelsen ledes av et styre som i alle år har arbeidet vederlagsfritt, ut fra ren filminteresse. Arthaus har dermed stått relativt fritt til å velge film uten å skjele for mye til det kortsiktige publikumspotensialet.

Nå er det selvsagt ikke mulig å drive en virksomhet uten at den regnskapsmessig går i balanse. Selv om Arthaus slik sett har hatt både gode og dårlige år har man likevel klart å opprettholde driften uten å tære på stiftelseskapitalen. Dels har enkelte filmer fått et langt høyere besøk enn forventet og gitt ekstra inntektene, men hovedsaklig har stiftelsen kunnet opprettholde sin drift gjennom støtte fra diverse hold. De første årene mottok stiftelsen en fast årlig støtte fra både Norsk filmklubbforbund og Norsk- kino og filmfond. Etter protester fra andre filmbyråer som fant støtten konkurransevridende måtte Arthaus si fra seg sistnevnte. I de følgende årene har stiftelsen, på linje med andre filmimportører, søkt om og fått innvilget støtte til enkeltprosjekter fra bl.a. Film & kino, Norsk filminstitutt, Nordisk filmfond og ikke minst EUs MEDIA-program. Sistnevnte har muliggjort en sterk satsing på film fra de europeiske landene. Uten disse støtteordningene ville det sannsynligvis ikke vært mulig for Arthaus å drive sin virksomhet.

De kulturelle og kunstneriske resultatene av 10 års drift er imidlertid imponerende. Blant filmene Arthaus har på sin filmliste  er en rekke verk av samtidens viktigste filmkunstnere. Blant de mest kjente kan nevnes Lars von Trier, Peter Jackson, Jane Campion, Mike Leigh, Wim Wenders, Wong Kar-Wai, Hal Hartley, Tom Tykwer, Aki Kaurismäki, Agnes Varda, Theo Angelopoulos, Peter greenaway, Terence Davies og  Mikael Haneke . Like imponerende er lista over filmklassikere som er hentet inn til visning for nye generasjoner kinogjengere. Her glimrer bl.a. regssørnavn som Charlie Chaplin, Federico Fellini, Francois Truffaut, Akira Kurosawa og Fritz Lang. De fleste Arthaus-filmene har vunnet en eller flere priser på internasjonale festivaler og vi finner mange Cannes-vinnere i utvalget. Stiftelsen kan også med rette være stolt av den geografiske spredningen i filmutvalget. Utradisjonelle filmland i Asia, Afrika og Latin-Amerika er godt representert på filmlista. Her finnes film fra Iran, Kamerun, Israel, Palestina, Argentina, Brazil, Mali, Cuba, Thailand osv.

Den svake økonomien i de enkelte filmprosjektene har gjort det nødvendig for Arthaus å gå nye veier i markedsføring av filmene. Trykking av plakater til de enkelte filmene har vært en del av dette. Stiftelsen har i alle år brukt Egil Haraldsen som grafisk formgiver, noe som har gitt et helt spesielt uttrykk til presentasjonen av filmene. En rekke av plakatene er gjengitt i dette nummeret av Z. Temaet fra plakatene har som regel utgjort det visuelle grunnlaget for den øvrige informasjonen rundt filmene. Til sammen utgjør de også stiftelsens visuelle profil.

Besøk av utenlandske filmkunstnere er en annen mye brukt måte å skape oppmerksomhet rundt filmene på. Opp gjennom årene har en rekke kjente regissører og skuespillere besøkt Norge etter invitasjon fra Arthaus. Som regel gir dette både pressen og publikum en anledning til å møte filmkunstnerne. Tiltak som for eksempel Oslo kinematografers kjellerklubb er blitt fora for slike møter.

Samarbeid med filmfestivaler er en annen Arthausspesialitet. Stiftelsens har et formelt samarbeid med Bergen internasjonale filmfestival, filmfestivalen i Tromsø og Film fra Sør festivalen. I tillegg til å kjøpe film som får kinopremiere tar Arthaus også inn en del film i samarbeid med Norsk filmklubbforbund, disse filmene må som regel nøye seg med oppsetting på cinematek og filmklubber — noe som til gjengjeld bidrar til å holde kostnadene for disse filmene nede.

Vil det også i fremtiden være mulig å opprettholde den type alternativ filmimport som Arthaus representerer? Det avhenger selvsagt i stor grad av hvordan de eksisterende støtteordninger utvikles eller opprettholdes. Utover dette vil det ha betydning hvordan kinostrukturen i landet ender opp. En utstrakt kjededrift og privatisering av kinoene vil sannsynligvis endre styrkeforholdet i kinolandskapet. Vil det offentlige opprettholde sitt engasjement i forhold til kino som kulturtilbud? Vil nye private eiere også ta sitt kulturelle ansvar på alvor? Hva skjer med uavhengige importører når de stor filmproduksjonsselskapene også eier kinokjedene? Vil det bli startet egne arthousekinoer for den antatt smale filmen i en del av de større byene? Må en importør som Arthaus starte egne kinoer for å få vist filmene sine? Den norske kinobransjen går spennende tider i møte.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon