2000 A.D.

Hvordan kunne du tenke deg å gå inn i det neste årtusenet? Kanskje har du planlagt årets nyttårsaften for fem år siden, kanskje er du allerede gått lei av tanken på år 2000. Kanskje du er en av dem som ergrer deg over at mesteparten av verden ikke gidder å vente med årtusenskiftet til år 2001, men insisterer på å feste ved overgangen til år 2000. Uansett om man avviser hele millennium-styret som et kommersielt påfunn som man burde ha sluttet å snakke om for flere år siden, er det en kjensgjerning at mennesket liker å gjøre opp status i ny og ne. Ved alle de såkalte store markeringene som fødselsdager, konfirmasjoner, nyttårsaftener og begravelser, er det vanlig å stoppe opp og tenke etter hvordan livet har vært og hvordan det burde blitt, og eventuelt hvilke forhåpninger man har til hvordan det kommer til å bli. Et årtusenskifte er jo tross alt en markering de færreste i menneskehetens historie får oppleve, og definitivt noe du kan være sikker på kun skjer en gang i livet, og er slik ekstremt passende til å evaluere deg selv og verden. Dette er det som skjer i filmserien «2000 sett av», og vi får her presentert de fleste holdningene til «millennium», enten man har en tro på framtida som er preget av håp, skuffelse, pessimisme, likegyldighet eller renheklet optimisme.

Nå er jo ikke framstilling av millennium noe nytt på film. Innen expoitationgenren har år 2000 lenge hatt en fortreffelig appell, med Death Race 2000 (Paul Bartel, 1975) som et av de mest kjente eksemplene. Hollywood har heller ikke ligget på latsiden når det gjelder å utnytte de kommersielle aspektene ved millennium-skifte, og da særlig trusselen om dommedag. Filmer som Armageddon (Michael Bay, 1998), Deep Impact (Mimi Leder 1998) og Independence Day (Roland Emmerich, 1996) har alle trusselen om jordas undergang som det bærende element, de er streite katastrofefilmer hvor man klarer å berge jorda til slutt ved hjelp av heroisk mot. Dette er det ikke noe av i filmene fra «2000 sett av»-serien. Til og med i filmer hvor dommedag er et element er det de vanlige menneskene som er i fokus, de som har innfunnet seg med sin skjebne og ikke har et heroisk svar på trusselen.

Millennium sett av ti
Ti regissører med tilknytning til ti forskjellige land har fått lage hver sin versjon av nyttårsaften 1999, overgangen til et nytt millennium. Det fremste fellestrekket er at alle er forholdsvis uetablerte og ukjente regissører, kanskje med unntak av Hal Hartley og Tsiai Ming Liang, de fleste med kun kortfilmer bak seg. Aldersmessig ligger regissørene på pluss minus 40. De er gamle nok til å ha forestilt seg år 2000 som noe fjernt og science fiction-aktig i barndommen, og unge nok til å kun være halvveis i livet. Med unntak av Australia er faktisk alle verdensdelene representert i filmserien, selv om Asia, Afrika og Sør-Amerika ikke uventet kun har fått én film per verdensdel. Likevel blir presentasjonen bred nok til at man kan se filmserien som et unikt dokument over de kulturelle forskjellene i verden og de ulike holdningene og forventningene vi har til framtiden, sett med dagens 1999-øyne. Man kan allerede se for seg hvordan disse filmene blir presentert og sett på i for eksempel år 2020, eller hvis man istedenfor dagens 80-talls-party vil arrangere en 1900-talls fest.

Vi kan dele de ti filmene inn i fire forskjellige kategorien med tanke på hvilken holdning de har til millennium-skiftet. De spenner mellom ytterpunktene grenseløs optimisme og dyp pessimisme, men vi har også en kategori med de som på ulikt vis forholder seg ganske likegyldig til alt ståket.

Likegyldig
Vi kjenner alle de som sier seg møkk lei hele millennium-maset, de som fabulerer over hvor deilig det hadde vært å emigrere til en øde øy langt borte fra alle raketter, storskjermer, nedtelling og fyll. De vil stille seg utenfor samfunnet og det daglige presset med mobiltelefoner, datamaskiner og tv. I bunn finner vi en meget intellektuell avvisning av borgerlige verdier som selvsagt er dømt til å mislykkes. Det er derfor ikke rart at filmen som tar opp dette med den krampaktige likegyldigheten kommer fra Frankrike. Med den betegnende tittelen Bortreist (Les Sanguinaires, Laurent Cantet, 1997), er det nettopp det å flykte fra offentligheten som er målet til karakterene.
En gruppe venner på rundt førti drar av gårde til et øde fyr, med tre mugne tenåringer, som selvfølgelig aller helst ville vært igjen i Paris og fulgt nedtellingen på storskjerm, og et par mer entusiastiske barn. Hele turen er organisert av François, som har lagt ned forbud mot mobiltelefoner, radioer og andre kilder til kontakt med omverdenen. Men selvsagt blir ikke ting slik han hadde tenkt seg. For det første deler ikke øyas fyrvokter de andres tretthet av den planlagte nyttårsfeiringen, og det blir bruduljer når han gjør den brøleren å sette på radioen. Etterhvert viser det seg at de andre gruppemedlemmene ikke deler François’ syn på hvordan adskillelsen fra omverdenen skal arte seg. For egentlig hadde det vært litt hyggelig med en liten fest for å markere overgangen til et nytt år, og hvilken rolle spiller det at den ene ungdommen har sin radiowalkman? Etterhvert blir François mer og mer isolert i sin trang til å skille seg ut fra samfunnet, og de andre blir også mektig lei hele maset hans om at de verken skal gjøre ditt eller datt. Han trekker seg til slutt unna både vennene og kjæresten, før han rett og slett forsvinner fra øya.

Bortreist viser det umulige i å flykte fra samfunnet og kulturen, og ikke minst sine borgerlige idealer. François’ asketiske ideal om å møte et nytt millennium på en måte som er fritt for andre menneskers mas og patetiske festing, ender opp med å gjøre ham fanatisk og ute av stand til en gang å omgås sine egne venner.

På den andre siden klarer det malisiske bidraget, Livet på jorda (La vie sur terre, Abderrahmane Sissako 1998) å vise hvordan man virkelig klarer å innta en ekte likegyldighet overfor «millennium». I den lille landsbyen Sokolo er beboerne mer opptatt med å få telefonen til å virke slik at de kan ringe til nabobyen, enn å forberede seg til nyttårsfesten. Alt ståket fra Paris blir bare kommentert over radioen, og står i sterk kontrast til det fredfulle bedagelige livet i Sokolo. Innbyggerne er slik franskmennene i Bortreist vil være, de er totalt avslappet i forhold til all den hypen det vestlige Europa har skapt rundt millennium-skiftet. De trenger ikke lage regler og inngå avtaler for hvordan nyttårsaften skal eller ikke skal feires, de tar rett og slett tingene i sin naturlige orden uten å styre noe ekstra med det. I hele 2000-serien blir Livet på jorda et behagelig pusterom, en oase i panikken over årtusenskiftet, enten panikken går på hvordan finne det rette antrekket, den rette festen eller hvordan man kan unngå feiringen på den riktige måten. Det er morsomt at det er snakk om to filmer hvor den ene er fra moderlandet og den andre fra en tidligere koloni, hvor den ene kulturen misunner den andre for sin naturlighet. Livet på jorda er da også en kritikk av koloniveldet og et oppgjør av fortida, sammen med et nytt håp og en ny bevissthet for et helt kontinent.

Nytt årtusen – en ny mulighet
Forestillingen om at neste år skal eller må bli bedre enn det forrige er en velkjent klisjé. Vi ser at bombingen i Balkan blir forsvart med at vi ikke kan godta å gå inn i neste årtusen uten å ha gjort en slutt på etnisk rensing og krig, ihvertfall i Europa.

Det nye året blir ofte framstilt som et nyfødt spebarn, ennå ubesudlet av verdens åk og ondskap, klar til å avløse det gamle året, ofte framstilt som en sliten olding. At denne forestillingen er levende i befolkningen ser vi av avisenes overskrifter om at salget av svangerskapstester har blitt fordoblet i mars. Folk står på som gale for å bringe et barn til verden idet tallene går fra 1999 til 2000. Det er forsåvidt en hyggelig forestilling at ting bare må bli bedre, og slik sett sier det vel litt om vår tids pessimisme og kynismen i filmverden at bare to filmer framstiller overgangen til år 2000 som en start på et nytt og bedre liv.

I den spanske filmen Den første natten i mitt liv (La primera noche de mi vida, Miguel Albaladejo, 1998) er det nettopp fødsel som står i fokus. Høygravide Susana og mannen hennes Manuel er på vei til Susanas foreldre for å feire nyttårsaften, når bilen Manuel har lånt bryter sammen. De ender opp vandrende gatelangs i en forstad til Madrid, hvor de stadig vekk møter folk som vil hjelpe dem, men ferden ender opp i samme området som de startet i. Samtidig veves deres historie sammen med andre folk som også er ute i forskjellig ærender denne kvelden. Som Maria og Josef ender Susana og Manuel opp i ei rønne på andre siden av gaten for leiligheten deres, idet barnet blir født. Flere av de andre personene kommer også sammen til dette stedet, på samme måte som en fødsel for «nøyaktig» 2000 år siden fikk både vise menn og gjetergutter til å komme for å se den førstefødte.

Et litt mer mislykket forsøk er den belgiske Muren (The Wall, Alain Berliner, 1998). I Belgia har det lenge vært en konflikt mellom de franskspråklige og de som snakker flamsk, og i filmen topper denne konflikten seg den 31. desember ved at det settes opp en mur som skiller de to språkenhetene. Ikke en så veldig original idé med andre ord, selve plottet og handlingen er heller ikke særlig vellykket, det ender selvsagt med at kjærligheten seirer over muren. Regissøren sier selv at filmen hans er en advarsel til belgierne, og at filmen ikke er så fiktiv som man kunne tro.

Det ultimate skillet
Etterhvert som naturvitenskapen mer og mer har begynt å overta som livssyn framfor religion, har også denne begynt å spå dommedag. Tidligere var det de mer diffuse miljøkatastrofene og forurensing som kom til å bli vår undergang, men etterhvert som millennium-skiftet nærmet seg, fikk vi den mer konkrete trusselen om den digitale dommens dag. 1. januar 2000 er den dagen alle verdens datamaskiner slutter å virke, eller begynner å virke på en helt annen måte enn de skal, med alle de komplikasjoner og ringvirkninger det vil ha. Vi kan få en total kollaps av elektrisitetsverk, matvaredistribusjon, banksystemer, for ikke å snakke om de stakkarne som sitter i et fly på selveste nyttårsaften… Alt i alt vil mennesket bli straffet for sin blåøyde avhengighet av datakraft, og det gjenstår å se hvem som overlever. Ryktene går om at datafolket selv planlegger å barrikadere seg på øde øyer med nok proviant og våpen til å holde ut så lenge som overhodet mulig.

Vi har til og med fått en egen diagnose for denne nervøse reaksjonen; Millenium-tension. For dem som er blitt bitt av basillen finnes det haugevis av web-sider for likesinnede. Det er slik sett ikke så merkelig at det er i hovedsetet for utviklingen av digitalteknologi at vi har dommedag som det framtredene elementet, nemlig i bidragene fra USA og Kanada. Særlig USA har jo bemerket seg med flommen av dommedagsepos fra Hollywood.

Min absolutte favoritt av «2000 sett av»-filmene er den kanadiske Siste natt (Last Night, 1998) av Don McKellar, som nok mange vil huske som den sjarmerende barbereren Pokey Jones i den mesterlige roadmovie’en Highway 61 (Bruce McDonald, 1991). Konseptet er like enkelt som det er genialt. På slaget tolv ved overgangen til år 2000 vil jorda bli utslettet, hvorfor vet vi ikke og det er heller ikke vesentlig her. Filmen tar til seks timer før midnatt. Menneskene har visst om dommedagen en god stund, og har på hver sin måte avfunnet seg med sin skjebne. I dette ligger det flotte i konseptet, og en tanke de fleste har tenkt, hvis du vet at du kun har kort tid igjen her på jorda, hvordan vil du leve den siste tiden. Hvilke ting vil du oppleve før du dør, hvordan vil du møte døden og hvem vil du møte den sammen med. De valgene du tar forteller selvsagt mye om deg, og samtidig er det ingen grunn til å forestille seg mer i og med at alle vil være borte. Noen har selvsagt vanskelig for å godta skjebnen, og tyr til løsninger som selvbedrag og vold.
Hovedpersons mor inviterer til julemiddag, og deler ut gaver til barna og prøver å dekke over det faktum at det verken er jul eller en helt vanlig familiemiddag. Gatene ser ut som de har gjennomgått opptøyer, og infrastrukturen som kollektivtransport er ødelagt, men det finnes også noen få unntak som for eksempel gassverket. David Cronenberg har en fornøyelig birolle som bestyrer for gassverket. Han bruker de siste dagene til å ringe rundt til byens befolkning for å takke for et langt og trofast kundeforhold, og håper at de tilbringer sine siste timer blant sine nære og kjære. Han er bare en av de mange fantastiske bikarakterene som alle har sine måter å tilbringe den siste dagen og natten på jorda.

Hovedpersonen Patrick, som spilles av regissøren, er bestemt på å tilbringe sin siste time i ensomhet. Han mistet sin kone av kreft samme dag jordas undergang ble annonsert, og ser vel en form for skjebnens ironi i det. Som han sier; «egentlig føler jeg meg privilegert, det var ingen som var tilstede da det hele startet, og hvor mange kan si at de var der da alt tok slutt?» Ved en tilfeldighet treffer han Sandra, som ber om å få låne telefonen etter at bilen hennes ble ramponert mens hun var inne og hentet ut noen varer fra et forlatt og rasert butikklokale.

Sandra prøver fortvilt å komme hjem til ektemannen, noe som ikke er så enkelt, og Patrick hjelper henne motvillig. Det oppstår etterhvert et vennskap mellom dem, og filmen får på denne måten en varme. Til tross for det tragiske i menneskehetens undergang er filmen full av humor, og innehar en ektefølt humanisme og tro på mennesket. Siste natt blir rett og slett noe så unikt som en skikkelig hyggelig dommedagsskildring.

At bidraget fra USA også har dommens dag som tema er vel heller ikke så overraskende, men Hal Hartleys film Livets bok (The Book of Life, Hal Hartley 1998) er vel ikke uventet noe annet enn Armageddon. Jesus, i Martin Donovans skikkelse, dukker opp på JFK-flyplassen med Dommens Bok under armen, trendy nok i Powerbook-format. Maria Magdalena, som spilles av P. J. Harvey, er med ham som hans trofaste sekretær. Jesus har fått i oppgave av sin far å sette igang dommedag ved nyttårsskiftet, men i kjent Donovan-stil tviler han selvsagt på om dette er det riktige å gjøre. Som han sier; «Retribution is petty». Finnes det ingen mennesker det er verdt å spare? Og skal han sette seg opp mot sin far, og dermed risikere å bli utstøtt fra himmelen? Samtidig, i baren på hotell Armageddon, prøver djevelen å få tak i noen siste rene sjeler på tampen av karrieren, han er naturlig nok bitter for at alt han har bygd opp over århundrer skal viskes ut. Djevelen føler seg misforstått, som han sier har han aldri hatt noe imot menneskeheten, han synes bare det systemet vi har hatt med himmelen og helvete mot hverandre har fungert bra. Når så Jesus avtaler et møte for å se om de kan unngå dommedag, er han selvsagt klar, og nå starter et kappløp mot himmelen og dens advokater, som selvsagt har inngått en frelsesavtale.

Grunnleggende pessimisme
I dommedagsfilmene var det faktisk en kime til håp og tro på mennesket, i den siste kategorien er det definitivt ikke. Hvis man skulle ha oppsummert en trend innenfor filmen det siste tiåret, er det kanskje desillusjon og kynisme. Troen på framtida er borte, og troen på at ting skal bli bedre er ihvertfall forsvunnet. I den pessimistiske kategorien er man også sikre på en form for dommedag, men ikke den som slår ned som lyn fra klar himmel når verden runder år 2000. Det er heller snakk om en dommedag vi allerede lever ut, det har bare ikke gått opp for oss ennå. I tv-serien passende kalt Millennium på TV-Norge spilles det tydelig på folks angst for «millennium», også her antydes det at vi lever i den siste tiden. Vi lever i en nedgangstid hvor det er selve menneskehetens forfall vi er vitne til, de gale seriemorderne, ulike religiøse sekter og uklare blodige framtidsvisjoner. Hovedbudskapet er at det foregår noe skittent og farlig rundt oss, som vi ikke klarer å få grep på eller forstå, samtidig som at ting ikke er som det kan synes ved første øyekast. Vi er vitne til en grunnleggende usikkerhet, den gale sektlederen kan være den neste messias, og alle de forskjellige tegnene kan tyde på at dommedag er nær.

I filmene i denne siste kategorien har vi en kombinasjon av det sjelelige og det samfunnsmessige forfallet. Filmene skildrer et samfunn i oppløsning. Det tydeligst eksemplet på det fysiske forfallet ser vi i den taiwanske filmen Hullet (The Hole, 1998) av Tsai Ming Liang, som jo forsåvidt har uttalt at han ikke har noen særlig tro på framtida. Karakterene er plaget av et evig regnvær, det høljer ned konstant, noe som bidrar til forråtnelsesprosessen. Tapeten på veggene løsner og faller av, og det er umulig å holde seg tørr. I tillegg har det brutt ut en mystisk epidemi, en sykdom som får de smittede til å oppføre seg som menneskelig kakkerlakker. De unngår dagslys, søker mot mørke, skitne og fuktige steder. I en forlatt bygning er det blitt igjen en mann og en kvinne. Mannen bor i leiligheten over kvinnen, men de har ikke noe særlig kontakt før en rørlegger på jakt etter et lekk vannrør lager et hull i gulvet til mannen, og med ett er leilighetene ufrivillig forent. Menneskene blir tvunget til å ha en form for kontakt, og når kvinnen blir smittet ser det ut til at det er oppstått et slags forhold mellom dem. Det fysiske forfallet står i grell kontrast til kvinnens fantasier, hvor hun mimer til danselåter fra femtitallet iført de mest glamorøse kostymer. At hele filmen handling utspiller seg i det evakuerte bygningskomplekset gir filmen et apokalyptisk og klaustrofobisk preg.

Den tyske filmen Frankfurt – Millennium (Romuald Karmaker 1998) har også de negative framtidsvisjonene, uten den førnevntes originalitet i plott, miljø eller handling. Her er det typisk nok menneskets ensomhet og mangel på kontakt som er det viktige, og filmen har verken noe håp eller tro på at verden skal bli et bedre sted. Karakterene er for det meste opptatt av seg selv og sine sørgelige liv, og legger knapt merke til at slutten på det tyvende århundret er nær.

De to siste filmene i serien er Tamas & Juli (Tamás et Juli, Ildiko Enyedi 1997) fra Ungarn og Den første dagen (O primeiro dia, Walter Salles, 1998) fra Brasil. Her er det ikke det fysiske forfallet som dominerer, hvis vi ser bort fra at materiell velstand ikke akkurat dominerer verken i slumområdene i Brasil eller gruvelandsbygder i Ungarn. I Tamas & Juli finner et par, som har brukt det siste halve året på å krangle og misforstå hverandre, omsider sammen igjen på nyttårsaften. Den siste kvelden i året skal bli en ny kime til håp, forsoning og kjærlighet. Den samme kimen til håp ved årets siste dag er også tilstede i Den første dagen, hvor en fremmed mann og kvinne møtes tilfeldig på et hustak idet rakettene smeller av. Mannen er på flukt fra både politiet og forbrytere og gjemmer seg på taket. Han har blitt hjulpet ut av det korrupte fengselsvesenet mot at han tar livet av kameraten sin, noe han gjør og oppdager at utakk er verdens lønn. Kvinnen er der fordi hun har planlagt å ta livet sitt, etter at mannen hun elsker har forlatt henne uten noe forvarsel. De finner sammen, og det antydes at de kanskje kan gi hverandre et nytt liv, men i begge filmene blir det dramatiske negative endringer til slutt. Budskapet blir dermed tydelig: Der det er håp er det også skuffelse.

3000 A. D.
Alt i alt er nok selve prosjektet «2000 sett av…» mer spennende og unikt enn enkeltresultatene. Det er interessant å se hvor ulike oppfatninger av et tema som overgangen til det tredje millennium er, både mellom landene og ikke minst mellom de ulike verdensdelene. Filmserien blir et unikt dokument over samtida vår, det er ingenting som er så avslørende som framtidsvisjoner, og ekstra spennende er det når framtida i dette tilfellet er rett rundt svingen.

Når det er sagt, spriker filmene mye kvalitetsmessig. Enkelte klarer ikke å heve seg over noe som blir et litt sidrompa novellefilmformat, de blir litt for lange kortfilmer som ikke har noe særlig å fortelle, istedenfor helstøpte korte spillefilmer. De blir mest interessante som nettopp dokumentasjon over sine land, og blir slik forsvart av konseptet som helhet. Heldigvis er det også noen perler i «2000 sett av» som både beriker konseptet og trekker opp inntrykket av serien, og som selvfølgelig kan sees uavhengig av selve millennium-konseptet.

Snart er det over og ut med framtidsvisjoner datert år 2000, og vi kan egentlig bare lene oss tilbake og vente på filmene som handler om det fjerde millennium og nyttårsaften 3000. Med tanke på hvor heftige dommedagsskildringer vi har hatt i det siste, kan man bare begynne å glede seg til hvor kraftig verden kommer til å gå til helvete neste årtusen.



Relatert

3 fra Göteborg

Z #2 1993: Göteborg filmfestival har etterhvert fått konkurranse i Skandinavia, men markerer seg stadig som [...] | kun utdrag

Frykt og avsky på Long Island – Hvor ble det egentlig av Hal Hartley?

Z #4 2005: På begynnelsen av 90-tallet fikk Hal Hartley nærmest status som kronprinsen av den amerikanske [...] | kun utdrag

Den taiwanske nye bølgen

Z #1 2010: Den taiwanske nye bølgen er den mest interessante bølgen i det internasjonale filmlandskapet de [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Nostalgiske absurditeter – Norsk musikkvideo 2014

I krysningspunktet mellom film og musikk ligger musikkvideoen. Med cd-singelens død og strømmetjenestenes inntog, har musikkvideoer blitt enda viktigere for artister som ønsker å stikke seg ut i mengden og vise fram hvem man er.

Smågodt fra hele verden – Internasjonal kortfilm 2014

Kortfilm er kanskje det mest estetisk ambisiøse og grensesprengende uttrykket innen filmmediet. Kortfilm skal på grunn av formatet, men også produksjons- og distribusjonsmodellen, åpne opp for kunstnerisk frihet og dristighet. | kun utdrag

CYRK – Filmbildet og innstillingen

I hvilken grad tematiserer man forskjellen på bildet og innstillingen i den norske filmkulturen? Med utgangspunkt i Jorunn Myklebust Syversens CYRK (2014), som ble vist under Den norske kortfilmfestivalen i Grimstad, reflekterer undertegnede over forskjellige holdninger til filmbildet og dets relasjon til den omliggende virkeligheten. | kun utdrag


Fra arkivet

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #3 2003: | kun utdrag

Opprinnelseshistorien til en nerd

Z #4 2013: I bygda Klæbu, to mil utenfor Trondheim, ble jeg midt i barndommen en science fiction-nerd. Mitt gateway drug var de tidlige filmene til samtidas største trollmenn på sølvduken, George Lucas og Steven Spielberg. | kun utdrag

Filmklubben som forum for kunst og kultur.

Z #4 2010: Filmklubbene er vår tids kulturelle pustehull! | kun utdrag